Du har sikkert kjent hvor deilig det er å ta en pause, særlig etter at du har holdt på med noe over tid og kjenner at både kropp og hode har ytt noe. Jeg kjenner stadig på dette, denne velfortjente pausen når jeg har fartet rundt i huset med klut, håndkle og vaskemidler. Når jeg har vannet alle blomster og sett til at alle har det bra – eller ok, da er det godt å ta en pause, en liten hvil. Når jeg jobbet var det godt med en pause fra kjedelige oppgaver, krevende oppgaver, masete oppgaver, ja, i det hele tatt var det godt med en pause fordi jeg hadde vært i aktivitet og det kjentes.

Nå, når det er sommer tenker jeg på pause på en annen måte. Jeg vil jgerne ha en pause fra det daglige livet, gjøre noe annet, noe som er kjekt og stimulerende og som tar meg litt vekk fra «den daglige dont».

I Bibelen kan vi lese om Jesus som tar med seg disiplene for å hvile etter at de har vært ute på oppdrag:

Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene , og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.

Markus 6;31

Så gjenkjennelig! – så nødvendig med en pause, en liten hvil: Disiplene hvilte sammen med Jesus, de snakket sikkert om det som hadde skjedd tidligere, kanskje sjekket de gnagsårene… men de var sammen og hvilte. Hvem hviler du sammen med? Folk? Alene? Med Jesus? God pause!

Det er sommer og det er tid for gjester, reiser og andre festligeheter. Det betyr at innleggene på denne bloggen vil komme ut litt uregelmessig de neste månedene.

Ja, og mens vi snakker om sommer, da kommer også gjestene. De etterlengtede gjestene, de overraskende og de som jeg kvir meg litt for å ha på besøk. Husbonden og jeg lever et rolig liv, litt for rolig kan det virke som. For når det kommer gjester, enten de er etterlengtet eller ikke så virvles det opp menge følelser. Vi skal lage mat, vi skal re opp senger, vi skal tenke ut kjekke aktiviter og ting vi kan gjøre sammen. Etter noen dager er jeg ganske gåen og det sier meg at jeg driver på med altfor mye og glemmer å sitte stille og bare nyte fellesskapet og det å være sammen.

Bibelen minner meg på at det er et privilegium å ha gjester:

Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engeler som gjester, uten å vite det

Hebr.13;2

Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage

1.Pet.4;9

Det er lett å klage når det blir mye arbeid og krevende situasjoner, men det gjelder å stanse seg selv og være takknemlig for hver eneste en som velger å stanse i huset vårt og dele noen stunder med oss. Er det slik for deg og?

Jeg rekker opp en genser. Egentlig er jeg litt lettet fordi jeg omsider har bestemt meg for hva jeg skal gjøre med den. Fargene er fine, men det er fasongen som er problemet. Jeg har prøvd å prakke den på et par stykker, men de har snodd seg behendig unna. Jeg har prøvd den og det er med litt tungt hjerte jeg må si at den er faktisk helt mislykket. Jeg lurte en stund på om jeg skulle gi den til Fretex? – men nei, det ble også helt galt. Jeg stappet den inn i et skap og prøvde å glemme hele greia, men hver gang jeg åpnet skapet lå den der og «så» på meg. Da jeg endelig bestemte meg for å rekke den opp var det som om jeg hadde funnet en god løsning.

Så er det opprekkingen da… Har du prøvd å rekke opp en genser strikket i et veldig loddent garn? Det har ikke jeg gjort før i hvert fall. Det er mye fikling, tråder som nærmest har klistret seg inn i hverandre, tråder som tvinner seg sammen og lager små knallharde ullkuler og er nesten urikkelige. Jeg har holdt på i nesten to uker med dette, det vil si hver ettermiddag har jeg hatt en økt med opprekking. Jeg har lovet meg selv å ikke begynne på noe nytt strikketøy eller andre prosjekter før jeg har rekt opp hele genseren. Så i tillegg til å gjøre denne bestemmelsen, har dette også blitt et utholdenhetsprosjekt og et omformingsprosjekt.

Det skal bli en ny genser, men med en annen oppskrift. Jeg tenker at denne formingen i garn som jeg holder på med ligner på leiren som flere tekster i Bibelen snakker om, slik som her

Når karet han holdt på å lage av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd, laget han det om til et annet kar, slik han syntes det var riktig.

Jer. 18:4

Tenk på dette: vi er laget av samme materialet, men så forskjellige! Da er det godt å vite at Gud ser på oss med milde øyne og at han har kontrollen.

Jeg var på vei til for å hente et barnebarn som hadde vært med på et arrangement. Jeg kjørte gjennom den fine solblanke dagen og alt var fint til jeg begynte å tenke på stedet jeg skulle til. Jeg må vel si at jeg ikke er så veldig glad i å kjøre bil og det med å rygge har jeg i grunnen aldri fått helt til – det må bare innrømmes. Jeg har hatt noen av mine svetteste stunder når jeg har vært nødt til å rygge mer enn rett bakover. Jeg hadde vært på stedet jeg skulle hente ham dagen før og da var parkeringsplassen full og jeg lirket meg forsiktig inn på en plass – og ventet med å kjøre ut til plassen var tom.

På veien for å hente barnebarnet fordypet jeg meg derfor i mulige problemer som kunne oppstå. Min mentale himmel skyet over og gleden over det fine været og den behagelige temperaturen forduftet. Da kom det pipplende en liten tanke: Du bekymrer deg for noe som antakelig ikke kommer til å skje! Jeg ble minnet på disse versene:

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Matt.&:33-34

Dagens plage var usikkerheten om jeg ville mestre det jeg kunne komme til å møte, men det hjalp meg ikke det minste å bekymre meg om dette før jeg faktisk var der og kanskje fikk erfare det. Jeg tenker at Gud prøvde å lære meg noe om ikke å ta bekymringene på forskudd, det er helt unødvendig! – det viste seg at bekymringene var totalt bortkastet, men påminningen var nyttig, så jeg øver meg videre…