For et par uker siden fikk jeg tilsnakk, det var ikke akkurat kjeft, men mer av typen: Hvorfor har du ikke fortalt dette? Jeg ble skikkelig flau og måtte be om tilgivelse i øst og vest. Det fikk meg også til å kaste meg over telefonen og forsikrre meg om at de som trengte informasjon fikk det. Jeg har nok tenkt at siden jeg har snakket så mye om dette både hist og her, så har nok informasjonen nådd fram, eller så har jeg ikke tenkt i det hele tatt – kanskje det er det mest sansynlige?

Denne tilsnakken fikk meg i hvert fall til å handle – og det kan man si er et gode. Det er vel og bra å bli både snakket til og med, men det gjelder vel også å snakke til seg selv? Jeg har hørt at den taleren du hører mest på er deg selv, og da er det vel også på sin plass at jeg gir meg selv tilsnakk av og til? Jeg har tenkt på at jeg kan snakke meg opp og ned. Jeg er særlig flink til det siste – å snakke meg ned. Det skal ikke mange feilskjær til før jeg er på god vei ned, men jeg øver meg på å la være, men det er som å tygge tyggis -fristende.

De siste dagene har jeg tenkt på er vers i Bibelen der David gir seg selv en skikkelig tilsnakk:

Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. Salme 103:1-2

David oppmuntrer seg selv til å velsigne, tenke på alt det gode han har i livet sitt, og videre i salmen regner han opp alle godene. Jeg trenger også en oppstrammer av og til. Noe som gjør at jeg setter fokus på alt jeg kan være takknemlig for. Det sies også at takknemlighet er bra for helsa både den fysiske og mentale, og da bør vi kanskje øve oss i det?

Har du sett på små barn når de skal lære seg å gå? De vingler framover, tar noen få steg og faller på en ofte velpolstret bleierumpe. Vi jubler og heier og motiverer dem til å prøve igjen og igjen. Det gjør vi også når de blir større og skal lære seg å sykle, når de skal lære seg å svømme, når de blir store nok til å øve seg på å ta lappen. Vi heier, motiverer, lover belønninger og er stolte av de unge menneskene som prøver å lære seg noe nytt. Husholdningen her har levd seg gjennom slagverk-øvelser og vektløftings-sesjoner som har fått gulvet til å dirre. Vi aksepterer at dette må til, men vi håper at det går over – og det gjør jo det.

Her en dag begynte jeg å tenkte på dette med heiing og jubel når de unge prøver på noe nytt, men hva med gamlingene? Hvor mye jubel mottar egentlig de eldre når de skal lære seg noe nytt? Når balansen blir så dårlig at det som man en gang utførte som elegante hopp fra trapper, heller setter dem som ser på i alarmberedskap, enn at de jubler over at du faktisk tørr! Eller om du skulle være så dristig at du begynner å jogge i dagslys? Hvor er heia ropene da? Eller er det kanskje min egen selvkritiske stemme som stanser meg fra å jogge, hoppe ned de siste trappetrinnene eller endelig åpne notene og lærer meg å spille på dette pianoet som står der og samler støv?

Trenger jeg en heiagjeng for å komme igang? Trenger jeg å kjenne på støtten i at noen sier: kom igjen, dette klarer du? Trenger jeg å la meg selv ha en «ustø gange» til jeg mestrer bedre det nye jeg prøver å lære meg? Eller – trenger jeg kanskje mest av alt dette ordet fra Bibelen:

Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. 2. Kor.12:9

Hva tror du?

Starten på et nytt år gir ofte motivasjon til å rydde opp. Nytt år, nye muligheter – ja, du har sikkert hørt det før. Så her en dag gikk husbonden løs på en av kjøkkenskuffene som har vært til en viss irritasjon og delvis bekymring, for hva er det vi egentlig har i denne? Ja, jeg bruker den til å ha mel, alle slags bakevarer, diverse supper, pasta, sauser osv, osv. Jeg har av og til en raptus med å bake knekkebrød og når kravene blir altfor påtrengende; brød og kaker. Dette skjer ikke hver uke, det skal være sikkert og noen ganger går det veldig lang tid før det bakes eller jeg bruker de spesielle melblandingene som da gjerne blir liggende og liggende…

Husbonden gikk løs og vi kan vel her snart snakke om en arkelogisk utgraving – i hvert fall med hensyn til HMS (helse miljø og sikkerhet) for posene som dukket opp hadde gått ut på dato for flere år siden, for noen var det til og med mange år siden og selv om det står på pakkene: best før, men ofte god etter, så tror jeg ikke at dette gjaldt her. Jeg ergret meg, men fylte opp komposten, så noe kom det jo ut av dettte. Dessuten, skuffen hvor alle disse remediene hadde husert fikk et nytt løft! Du aner ikke: rent, ryddig og alt er nå innefor forbruksdatoen, det er vakkert!

Det er mye annet som også går ut på dato, av og til kan jeg føle meg litt utgått også, men det er et supert hjelpemiddel her:

Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig. Jes. 40;8

Guds Ord går ikke ut på dato, det er noe vi alltid kan komme tilbake til og bli oppmuntret og oppfrisket av. Det forandrer seg ikke, men har alltid noe nytt å minne oss om, fint – ikke sant?

Da gutta mine var små og vi skulle feire nyttår var det dårlig med fyrverkeri, raketter, batterier og annet gøy. Vi delte ut stjerneskudd og poenget med disse var å løpe rundt og lage så mange figurer og sirkeler som mulig før de brant ut og ble sørgelige små, krøllete, utbrente pinner. Det var gøy så lenge det varte, men etterpå var det boss som måtte plukkes opp og kastes – ikke gøy i det hele tatt.

I disse etternyttårstider har jeg tenkt på stjerneskudd. De lyser opp og er festlige en kort stund, men hva så? Jo, det kan være et minne, men det er vel ikke noe særlig mer? Det fører med seg utgifter i innkjøp og seinere boss som skal håndteres, og jeg lurer på om disse stjerneskuddene og andre kortvarige lysglimt er verdt innsatsen?

Det er fint og nødvendig med lysglimt, men hva om jeg la litt mer vekt på det lyset som varer?

I disse mørketider har jeg begynt å tenne et lys nå jeg skal lese i Bibelen. Jeg ser på lyset som brenner rolig, flammen som varer helt til jeg er ferdig og blåser den ut. Jeg kjenner at dette lyset hjelper meg til å konsentrere meg om det som skjer her og nå. Det er en påminnelse om å legge vekt på det som varer og har verdi utover øyeblikkets begeistring.

Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der din skatt er, der vil også hjertet ditt være. Matt. 6;19-21

Hva velger du?

Det er januar og da er det tid for vareopptelling, sjekke at vi har kontroll på det som kom inn og det som gikk ut i året som gikk. I fjor fikk jeg levert fra meg en ganske stor oppgave som jeg nå i disse dager gleder meg over at jeg ikke skal gjøre igjen. Jeg skal ikke lenger granske gamle e-poster for å se om det er regninger som ikke er betalt. Jeg skal ikke lenger bryte ut i svettetokter når Skatteetaten sender meldinger om uteblitte betalinger, for lite eller for mye innbetalt. Jeg skal ikke bla febrilsk gjennom lapper og notater der jeg har skrevet opp ting jeg absolutt ikke måtte glemme…

Det er en stor lettelse! Likevel tenker jeg at det er bra å ta en gjennomgang av årets hendelser slik at jeg kan sette to streker under året vi har lagt bak oss og begynne å se framover. Det er når året er godt og grundig gjennomtenkt, takket for og jeg har prist meg lykkelig for at ting ikke gikk så galt som jeg i mine dystrere stunder fryktet, at det nye året kan begynne. Det da jeg kaster meg over disse opplivende versene i Bibelen og ser fram til det som skal komme:

Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken. Jes. 43:18-19

Det er noe ved disse versene som gir håp om det som skal komme. Det er en påminning om ikke å fortape seg i det som var og nå er tilbakelagt. Det er derimot et signal om at ting er i utvikling og det er forandring underveis og denne kan være til det bedre. Eller? Hva håper du på?

Det er fem år siden jeg skrev mitt første innlegg på denne bloggen! Et lite jubileum rett og slett! Hvordan jeg oppdaget det? Jeg pleier å sjekke at jeg ikke bruker samme overskrift på blogginnleggene mine og sist jeg gjorde det fikk jeg treff på min første overskrift som var nettopp: Skal, skal ikke. Den gangen funderte jeg over om jeg virkelig skulle starte denne bloggen og heldigvis gjorde jeg det og den har holdt seg gående mer eller mindre fast en gang i uke gjennom fem år. Det er 230 publiserte innlegg og godt og vel 400 fotografier som jeg stort sett har tatt selv. Det var et forsøk, men også et ønske om å dele noen tanker fra dagliglivets hendelser og ting man kan tenke på ettersom dagen er.

Overskriften sier vel en del om meg, en som nøler og veier fram og tilbake om jeg skal våge å kaste meg ut i noe jeg ikke kan kontrollere utfallet av. Har jeg blitt bedre til det? Joda, litt, men det er fortsatt situasjoner der jeg ruger lenge, kanskje for lenge på å ta en beslutning. Men, – gjennom den daglige bibellesingen kommer jeg stadig over ord som hjelper meg og det skjedde her en dag. Dette ordet var med på å hjelpe meg til å ta et skritt utenfor min komforsone.

Jeg vil gjøre deg vis og lære deg den vei du skal gå, jeg vil la mitt øye hvile på deg og gi deg råd. Salme 32:8

Visdom er som en honningkrukke for meg. Jeg digger kloke folk og jeg er mer enn villig til å høre på råd fra dem. Når Gud i sitt ord sier at han vil lære meg, ja, da er det bare å høre etter. I tillegg står det – og gi deg råd – kan det bli bedre? Nå er det noen ganger jeg helst vil ha rådene skrevet tydelig foran meg, mens andre ganger er det greit med en sterk følelse av hva jeg skal gjøre for at ting skal bli riktig, eller så riktig som mulig. Slik var det for noen dager siden: Skal jeg ta den telefonen eller skal jeg ikke. Er det min sak å informere om dette eller er det innblanding og mas? Jeg ringte. Det var rett, en lettelse og en bekreftelse på at rådet jeg kjente jeg fikk var rett. Kommer jeg til å være raskere ved neste korsvei? Det kommer an på om jeg ber om råd. Hva med deg?

Hvert år ved starten på adventstiden kjøper jeg en lilla azalea. Den er et fast innslag i pyntingen med lilla lys, adventsstake og annet småpynt i huset. Jeg liker denne adventstiden. Det er forberedelser til julen. Det er på en måte både en avslutning og en begynnelse som starter 1. desember og så kuliminerer med et brak når vi går ut av det gamle året og inn i det nye. Det er mye som skal gjøres i denne måneden, men det bør vel også være tid for refleksjon og oppsummering? Jeg er ikke så god på dette med oppsummeringer, men jeg har etterhvert forstått at om jeg tar meg tid til å reflektere over året som har gått, så får jeg i samme slengen noen hint om hva jeg bør unngå i året som kommer, og ikke minst være veldig takknemlig for ting som har gått mye bedre enn ventet. Det er disse refleksjonene som kan føre til både endringer i hva jeg bruker tid på og gode, meningfulle vaner som jeg tenker at jeg skal beholde.

Og da er vi tilbake til innkjøp av azalea. Jeg digger azalea! De er ofte store, flotte, blomstrer overdådig og de står lenge om de får nok vann. Og det er akkurat dette med vanningen som er utfordringen: de skal ikke druknes og samtidig så må de ikke tørke inn. Det krever en viss oppmerksomhet å holde dem passe fuktige slik at de holder gjennom hele desember og helst litt til.

Jeg tenkte på at de er som oss, vi må få passe med næring for å blomstre og holde oss i live. Får vi for mye, slår tarmene, hodet og hjertet seg vrange og får vi for lite så er det virkelig ikke bra det heller. Jeg tenkte på noen vers i Salmenes bok der det står:

Salig er den som ikke følger lovløses råd , ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er like et tre plantet ved rennende vann. Det gir sin frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes. Salmene 1: 1-3

Det handler om å ta seg tid til å ta til seg næring for både kropp, sjel og ånd også når dagene er travle og fulle av mer eller mindre viktige ting – vi klarer det – tror du ikke?

Det er mange barnesanger som dukker opp i hodet mitt disse dagene. De handler stort sett om trøst, at Gud er sterk og at det bobler av forventning, altså livet fra A til Å. Den sangen som har ligget og durt i bakhodet de siste dagene er: Når det stormer…

Når det stormer,når det stormer,
når det stormer rundt omkring.
Han er sterk, når jeg er svak,
hjelper meg å ta nye tak.
Når det stormer,når det stormer,
når det stormer rundt omkring.

Inni mitt hodet er det noen kraftfulle HEI på omtrent annen hver linje, men det er valgfritt. De kristne barnesangene er konkrete, bruker ikke lang tid på å komme til poenget og de setter seg så godt fast i hodet at man bør være litt forsiktig i omgang med dem slik at det ikke bare blir støy.

Når utfordringene kommer tett på og ting langt i fra blir som jeg hadde tenkt, da er det godt å ha noen enkle sanger eller vers å feste tankene på. Barnesangene er en del, men Guds Ord i Bibelen er en annen viktig del. For noen dager siden leste jeg dette verset:

Jeg, Herren har ikke forandret meg, og dere, Jakobs sønner, har ikke gått til grunne. Malaki 3:6

Dette var, for meg, virkelig en påminning om at Gud er den samme. Situasjoner forandrer seg, relasjoner, helse utfordringer og samfunnet forandrer seg, men altså, Gud er den samme. Og i samme setning: vi, slekten, har ikke gått til grunne, det er fortsatt liv i oss og i livet er det håp. Det er da ganske gode nyheter, midt i alt?

Bilde 1: Soloppgang Bilde 2: Sol på arbeidsrommet mitt.

I helgen var husbonden og jeg sammen med en av sønnene våre. I løpet av en av samtalene våre spurte jeg ham hva som lå foran denne uka. Han nevnte opp møter i fleng: avdelingsledermøte, HMS, HR, det ene og det andre. Midt i dette kom det: ja, og livsgledemøte. Jeg satte meg opp i stolen: Hva var dette? Livsgledemøte?? Jo, de hadde altså et møte der de så på hvordan de kunne øke graden av livsglede hos beboerne. Jeg må si jeg ble henrykt! Så flott! Hadde det ikke vært topp hvis noen som kjenner historien din setter seg ned og tenker på hva som kan gjøres for at livsgleden din kan økes?

Jeg bestemte meg for at jeg skal begynne å ha livsgledemøte med meg selv, kanskje det drypper litt på dem omkring meg og? Men for at jeg skal finne ut av dette, trenger jeg å vite hva som gir meg livsglede. Vet du det?

Livsglede er vel det som fører til takknemlighet? Livsglede er noe du gjerne vil gjøre mere av, gå dypere inn i? Det er bare å la tankene gå og erkjenne at det er mye livsglede i helt alminnelige ting, ting som jeg kan ta som en selvfølge, men savne når det ikke er der?

I Bibelen står det et vers som er et godt utgangspunkt for å øke livsgleden:

Gelde dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! Fil 4:4

Livet med Gud er et fint utgangspunkt for glede, glede over livet og alt hva livet kan innebære. Det gjelder vel da å finne ut av hva som gir glede, altså livsglede. Jeg vet ikke med deg, men jeg tror at jeg skal legge inn et» «livsgledemøte» i planene i tiden som kommer. Det kan være noe å tenke på i mørketiden. Hva med deg? Vi får ønske hverandre: Lykke til!

Bilde 1:Solnedgang over Hardangervidda Bilde 2: Soloppgang over Salhusfjorden

Vi har nettopp begynt på november. Vinden og regnet er daglige følgesvenner og de små pausene når det ikke regner er helt vidunderlige. Når det blåser og regner som verst tenker jeg på hvor heldig jeg er som har et tett og varmt hus å bo i. Når jeg har vært ute og gått en tur i vinden, så priser jeg meg lykkelig for at jeg kan gå inn i et hus der det er varmt og stille. Vi trenger steder hvor vi kan søke ly for de ytre kreftene, få beskyttelse mot regn, vind og kulde. Like mye trenger vi beskyttelse mot de indre kreftene som vil skape uro og slite oss ut mentalt og åndelig.

I de siste ukene har jeg prøvd å komme på en sang som vi pleide å synge for mange år siden. Ja, det er vel helst et refreng eller en del av en sang som var satt sammen til en kanon. Jeg grov skikkelig i minneboksen og fikk tak i en flik, et ord, og så en liten bit til, inntil jeg fant ut at det er denne:

The name of the Lord is a strong tower, the righteous run in to it and is saved

Slik er det med Jesu navnet, det vi mumler fram, det vi synger ut, det vi klamrer oss til når livet viser seg fra den mørkere siden. I Bibelen finner vi verset i Ordspråkene:

Herrens navn er et festningstårn, den rettferdige løper ditt og finner vern. Ordspråkene 18:10

Så da er det bare å gjøre som ordet sier: Konstatere at i Jesus er jeg rettferdig og at i enhver situasjon jeg kommer i kan jeg springe til ham og det vernet han gir hver dag, hvert minutt og sekund som jeg trenger det.