Jeg var på vei til for å hente et barnebarn som hadde vært med på et arrangement. Jeg kjørte gjennom den fine solblanke dagen og alt var fint til jeg begynte å tenke på stedet jeg skulle til. Jeg må vel si at jeg ikke er så veldig glad i å kjøre bil og det med å rygge har jeg i grunnen aldri fått helt til – det må bare innrømmes. Jeg har hatt noen av mine svetteste stunder når jeg har vært nødt til å rygge mer enn rett bakover. Jeg hadde vært på stedet jeg skulle hente ham dagen før og da var parkeringsplassen full og jeg lirket meg forsiktig inn på en plass – og ventet med å kjøre ut til plassen var tom.

På veien for å hente barnebarnet fordypet jeg meg derfor i mulige problemer som kunne oppstå. Min mentale himmel skyet over og gleden over det fine været og den behagelige temperaturen forduftet. Da kom det pipplende en liten tanke: Du bekymrer deg for noe som antakelig ikke kommer til å skje! Jeg ble minnet på disse versene:

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Matt.&:33-34

Dagens plage var usikkerheten om jeg ville mestre det jeg kunne komme til å møte, men det hjalp meg ikke det minste å bekymre meg om dette før jeg faktisk var der og kanskje fikk erfare det. Jeg tenker at Gud prøvde å lære meg noe om ikke å ta bekymringene på forskudd, det er helt unødvendig! – det viste seg at bekymringene var totalt bortkastet, men påminningen var nyttig, så jeg øver meg videre…

Jeg gikk tur en dag og begynte å tenke på venner, venner jeg har og venner familien min har. Jeg tenkte på hvor mye de betyr for meg etterhvert som vi har blitt de eldste i familien. Jeg tenkte på barna mine og deres oppvekst, hvor uendelig viktig vennene var da. Ja, de har fortsatt gode trofaste venner fra den gangen og de har fått nye gjennom studier, jobb, ektefelle og egne barn.

Jeg og husbonden har venner, gamle og nye, de betyr mye og de har med tiden blitt enda kjærere. Dette høres veldig idyllisk ut og stort sett er det slik, men har du hørt dette uttrykker:

«Hva skal man med fiender når man har slike venner?»

Når er det jeg tenker det? Jo, når vennene mine sier noe jeg ikke liker å høre, noe som er velbegrunnet kritikk og som ofte bunner i omsorg. Det er ikke alltid lett å innse, men jeg jobber med saken. Det er av og til krevende med venner, de setter krav og det gjør jeg og, men jeg vil aldri være dem foruten.

Til og med Jesus har noen krav til sine venner, han sier:

Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!

Joh. 15:14-17

Går jeg til kjernen er det kjærlighet som gjelder, kjærlighet til vennene og vennskapet med Jesus, er det slik for deg og?

Dette utsagnet: Mist ikke motet, kan vi lese mange ganger i Bibelen. Da jeg leste et vers som minnet meg om dette begynte jeg å tenke: Er dette en oppfordring eller en advarsel? For å ta det siste først, en advarsel: det går dårlig når eller om du mister motet, så det bør du unngå. Eller den andre varianten: Du har mot, ikke mist det! Det jeg leste var dette:

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.

Joh. 14:27

Dette er Jesus som forteller disiplene at han ikke lenger skal være sammen med dem, med andre ord, det er god grunn til å bli deppa og miste motet. Til tross for denne dystre meldingen er det en oppfordring til å stå i det vanskelige og skuffelsene for Jesus vil være med.

Slik jeg tenkte om dette med å miste motet var: Jeg har mot, jeg må passe på at jeg ikke mister det. Hva kan jeg gjøre for ikke å miste det? Hva gir meg mot? Jeg kom på dette og du kan sikkert komme på flere ting for å ikke miste motet: Jeg kan stanse meg selv når jeg snakker meg ned, jeg kan gjøre ting jeg mestrer og jeg kan be om hjelp til det jeg ikke er så god på.

Har du hørt dette? «Sammen er vi sterke. .. og :» Jeg gjør det hvis du gjør det» Vi er jo skapt slik at vi trenger hverandre, til fellesskap, til å være modige og sterke sammen, så derfor mister vi ikke motet – samme hva…

Glemmer du? Er du mer glemsom nå enn før? Jeg kan trygt svare ja på begge spørsmål. Det er jo ikke noe å skryte av akkurat, men siden jeg nettopp har blitt konfrontert med noe jeg ikke burde ha glemt er det like greit å bekjenne med en gang. Jeg husker første gang jeg glemte å gå på et møte. Jeg tror til da at jeg ikke hadde glemt møter eller avtaler. Det var en rystende opplevelse! Jeg var i grunnen ganske stolt av at jeg husket det jeg burde huske, men denne hendelsen ga stoltheten en alvorlig knekk. Det verste for meg var ikke at jeg hadde gått glipp av møtet og at de jeg skulle ha hatt møtet med måtte vente på meg. Jeg syntes det verste var at JEG hadde glemt noe. Det var jo ikke en veldig ydmyk tanke akkurat, men slik var det. Siden dette har jeg glemt saker og ting titt og ofte, men jeg prøver virkelig hardt å kjempe i mot glemsomheten. Det beste trikset er å gjøre ting med en gang eller gjøre slik det står i disse bibleversene:

Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv. For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Et slikt menneske skal være lykkelig i sin gjerning

Jakob;1:22-25

Klarer du det? Å gjøre det du blir minnet på, selv om det koster litt? Det er noe å øve seg på. Det jeg vet; er at følelsen av å ha gjort det jeg skulle, den er vidunderlig og den følelsen vil jeg gjerne ha – ofte.

Kjenner du av og til på at nå hadde det vært godt med litt trøst? Litt omtanke som får deg til å løfte hodet og se deg omkring igjen.

Type: Løft ditt hode du raske gutt, om et håp eller to er brutt, glimter et nytt i ditt øye straks det får glans av det høye…. (Bjørnstjerne Bjørnson)

Njaaaa – ikke akkurat det heller…

Det er særlig når livet er humpete, når det butter imot både her og der og bekymringene står tett som lavtrykk mot vestlandskysten. Det er da jeg trenger trøst, ikke bar et vanlig klapp på skulderen, men en skikkelig trøst som kjennes gjennom motgang, feil og mangler og som løfter. Jeg tenker på disse versene i Bibelen:

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er så rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.

2. Kor.1;3-4

Her snakker vi trøst, dere. Dette er grunnleggende trøst, ikke bare for meg og mitt, men for folk rundt meg slik at jeg ikke bare skal være opptatt av meg selv og det som angår meg mest, men se og erfare at når jeg har blitt trøstet, ja, da har jeg også noe å gi til andre. God tanke, eller? Midt i alle humpene….

Vi går inn i mai måned, en måned med feiringer nesten hver uke, med håp om fest og moro både titt og ofte. De fleste av mai-dagene er heldigvis hverdager, men når disse festdagene nærmer seg, er det vel flere av oss som håper på en invitasjon eller tenker på om man burde invitere noen? Ikke alle invitasjoner er like kjærkomne, noen kan jeg bruke ganske mye tankekraft på hvordan jeg kan vri meg unna, men som regel er invitasjoner en ren opptur. Jeg husker i min ungdoms dager da det å stå uten en invitasjon, en avtale av ett eller annet slag nærmest var en katastrofe. Slik er det ikke lenger, heldigvis, men jeg skal ikke underslå at å få en invitasjon alltid er kjekt. Heldigvis er i hvert fall noen av maidagene offentlige festdager der man kan møte opp uten en særlig invitasjon og det tar jo vekk litt av «invitasjonsstresset». Da jeg leste i Bibelen i dag kom jeg over dette verset:

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.

Joh.1;12

I dette verset er det Jesus som inviterer seg til oss, en generell invitasjon som gjelder alle: Ta imot Jesus, så bli du et Guds barn. Det er ingen krav knyttet til dette, bare et tilbud. Kanskje for godt til å være sant? Slike har vi jo lært å være skeptiske til, men ikke denne gangen. Hver enste del av dette tilbudet er sant og vel verdt å ta imot, kanskje for deg og?

I natt ble jeg liggende å tenke på et logistikkproblem. Hvordan skulle jeg få person A til sted B når person C burde komme seg til plass D på omtrent samme tidspunkt? Dessuten skulle begge personene tilbake til utgangspunktet på forskjellige tidspunkt og med bare en bil til disposisjon. Det ble mye snuing før jeg innså at dette er virkelig ikke en måte å tilbringe natten på, jeg burde sove. På det tidspunktet var jeg så våken at jeg ikke fikk sove . Jeg vet at da hjelper det ofte å be, for da sovner jeg. Jeg ber ikke om å få sove, men om alt mulig annet, for da er jeg helt sikker på å få sove. Denne gangen ba jeg om å få sove, det skjedde ikke umiddelbart, men i stedet begynte jeg å tenke på det med å få bønnesvar.

Vi ber ofte om konkrete ting. Vi ber for folk og relasjoner. Vi ber om hjelp til å løse det ene eller det andre som ligger foran oss. Vi får ikke alltid svar med en gang, men når svaret kommer er det alltid i rett tid. Selv om jeg kan synes at det drøyer noe voldsomt, så er tidpunktet for svaret alltid bedre enn det jeg kunne forestille meg. Altså, en optimal logistikk! En dame jeg ble kjent med for mange år siden sa, : «Jeg har etterhvert lært meg å be: Herre, gi meg svar, men i din tid, ikke i min tid og la meg holde ut mens jeg venter.» Jeg vet, dette er ikke lett, men det gjelder å holde ut.

Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.

2. Pet;3:9

men så har vi noen nødsitusjoner hvor det eneste som ser ut til å nytte er å gjøre som David:

Men jeg er hjelpeløs og fattig. Skynd deg Gud! Du er min hjelp, du berger meg. Herre drøy ikke lenger!

Salme 70;6

I går gikk jeg en tur på et sted det er lenge siden jeg har gått. Jeg så på forandringene som hadde skjedd og jeg husket fine samtaler og hyggelige treff jeg hadde hatt på akkurat denne veien. Det kan være en blandet følelse å gå nedover Memory Lane. Det er en glede å minnes de gode stundene, de fine møtene, vakre ting jeg har sett, men så er det disse vanskelige minnene…

Det er minner som det gjør vondt å tenke på, unnlatelser som er begått, feil som er gjort, rett og slett dumme ting jeg selv har gjort eller andre har gjort mot meg. Dette er minner som jeg helst skyver unna og ikke vil tenke på. Det kan være en strategi, men minnene og tankene vil være der og dukke opp på de mest ubehagelige tidspunkt og sårene kan kjennes lite ferske ut som da hendelsen fant sted. Lar jeg disse minnene bare ligge skaper de sår, og verk, men tar jeg dem fram, bearbeider, tilgir både meg selv og andre, ja da kan de virkelig bare bli skygger som gjør bildet av mine erfaringer dypere og mer mangfolding. Det er en lettelse å vite at jeg kan legge av alt ved å be og ved å lese disse oppmuntrende ordene:

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!

2. Kor.5;17

Jeg kan legge gamle synder og dumheter bak meg og velge å fokusere på de gode minene og ikke minst på at jeg er en ny skapning i Kristus! Det gir håp og nye muligheter!

Fikk du et påskeegg i påsken? Et egg fylt med søte biter til glede for den som fikk og minst like mye for den som ga. Det ble ikke så mange påskeegg her i huset, men søte biter har det med å dukke opp når det er noe som skal feires. Det fikk meg til å tenke på den nydelige filmen Forest Gump, hvor hovedpersonen sitter på en benk og spiser sjokolade. En dame setter seg ved siden av ham og han sier: «My mama always said: Life is like a box of chocolate, you never know what you´ll get». (Mamma sa alltid: Livet er som en boks sjokolade, du vet aldri hva du vil få). Tenk etter: er det ikke ofte slik at vi vet ikke hva som er rundt neste sving eller for å holde oss i konfektboksen, vi vet ikke hvordan neste bit vil smake. Surt eller søtt.

Det er vel derfor dikteren Mads Nielsen (1879-1955) skrev «Hver dag er en sjelden gave en skinnende mulighet» – en sang som minner oss om muligheten som ligger i dagen i dag og dagene som ligger foran oss.

Det handler om tro, tro på at neste bit er søt og god, neste hendelse vil være til glede og ikke til sorg, slik blir vi daglig trent til å ha tro og tillit til at Gud vil det beste for oss, alltid.

Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser. (Hebr.11;1)

Uten tro er det umuligå være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.

Hebr.11;6

Slik kan vi daglig både øve oss på å ta dagen slik den er og ha forventning til det som kommer.

Jeg tenker på stell, eller pleie av meg selv, av menneskene jeg har en relasjon til, av tingene jeg har i huset og ikke minst av mine kjære planter. Jeg tenker på at stell kan jo være så mangt fra tannstell til hårstell og plantestell. Da vi kom hjem fra Spania ble jeg slått av hvor fort ting ser pjuskete ut om man ikke steller dem. Støvet lå jo der, det skal ikke mye fravær til før det ser sitt snitt til å legge seg (man behøver ikke være fraværende engang) . Plantene inne hadde fått pleie og omsorg av snille folk, men så var det disse som hang på veggen ute. Hva i alle dager hadde Heleborusen vært utsatt for? Så kom jeg på rapporter om både snø og kulde og det forklarte saken til en viss grad. Jeg tenkte litt videre på dette med stell; hvis jeg ikke tar vare på meg selv, tar en dusj, går til frisøren eller tannlegen med jevne mellomrom, ja, da forfaller mitt ytre. Men hva med mitt indre? Det er jo like viktig, kanskje enda viktigere? Hva gjør jeg for å pleie mitt indre? Jeg går på konserter, leser kjekke bøker og går på fine utstillinger. Det er veldig kjekt og fint, men det skjer ikke hver dag og det er ikke nok! Sjelen og ånden lengter etter noe mer, noe som har det evige i seg. Derfor er en daglig tur innom Bibelen en sikringskost for meg. Guds pleiende omsorg og det daglige møte med en tekst som utfordrer, trøster, inspirerer og gir glede og livslyst.Vi trenger det alle sammen, kanskje en daglig Bibel-dose kunne være noe for deg og?

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.

Joh.15;1-4