Duer

Vi er så heldige å ha et par duer i hagen. De har valgt seg et tre der de sitter og kurrer, steller litt på hverandre og lager fredelige lyder. Av og til tar de vingene fatt og flyr forbi oss så det piper i fjærene, men mest av alt nyter jeg synet av dem når de sitter i ro. Jeg er ikke sikker på hvor de har reiret sitt, men de har hatt fast plass i hagen her de to siste årene. De er en påminnelse om det gode fredelige livet, trofasthet og kjærlighet som mennesker også ønsker seg. Det minner meg på Salme 133 i Bibelen:

En sang ved festreisene. Av David.

Se , hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen! Det er som den fine oljen på hodet når den renner ned i skjegget, Arons skjegg, nedover linningen på kjortelen. Det er som dugg fra Hermon når den faller på Sions fjell. For der gir Herren velsignelse, liv til evig tid.

Salme 133

Det er i det hele tatt mye i naturen som minner oss om Gud og hans Ord, hensikten med livet vi lever og den nødvendige oppmerksomheten vi trenger å gi hverandre og omgivelsene. Siden jeg akkurat nå er veldig opptatt av duer kom jeg på et annet vers der Jesus forbereder de tolv disipplene på det som kan komme av utfordinger:

Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer

Matt. 10;16

Det minner meg om dualiteten i livet, det gode, det utfordrende og den gode veien gjennom alt.

Foto: Jørn Kleiva

Å vanne

Utenfor huset har jeg to blomsterkrukker, slike som henger på veggen under tak. Plantene har klart seg rimelig bra i sommer, men det er nok ikke min fortjeneste. Grunnen er at de er ganske hardføre og det har regnet så mye at luften har vært fuktig. Regnet og blåsten har sørget for at blomstene har fått nesten alt de trenger av vann. Legg merke til nesten! For de har innimellom sett halvdaue ut og det har vært nødvendig med en redningsaksjon. Plantene inne får regelmessig vann, en gang i uka suser jeg rundt med vannkannen, passer på at alle får passelig påfyll og jeg noterer vanning og gjødsling i en bok. Plantene ute derimot har jeg lett for å glemme og overlate til seg selv inntil det oppstår en vanningskrise.

Dette fikk meg til å tenke på hvor viktig regelmessig påfyll er. Jeg må gi alle planter nok vann slik at de kan vokse og trives. Jeg spør meg selv om hvorfor de som lever ute får mindre oppmerksomhet enn de som er inne? Klarer jeg ikke å tenke på planter ute og inne som en helhet? Må jeg ha alt rett foran øynene mine for å føle ansvar for stell og omsorg? Er det slik bare når det gjelder planter og blomster? Hvis det er slik må jeg ta en grunndig gjennomgang av prioriteringer her. – og for egen del; Jeg må sørge for at jeg selv får nok «vann» eller påfyll slik at jeg holder liv i kroppen, i sjelen, og ikke minst i ånden. For uten det daglige møtet med Gud skjer det ikke noe vekst.

Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.

1. Kor. 3;6

Det er et enkelt lite vers som sier noe om hva både du og jeg kan bidra med. Paulus gjorde sin del, Apollos sin del, men uten at Gud var med og ga liv og vekst skjedde det ingenting. Hver enkelt av oss har sin del av livets oppgaver, men om ikke Gud er med å velsigner arbeidet …

Innskytelser

Har du noen gang fått en innskytelse? Nærmest fått en stemme eller en tanke i hodet som sier, gå til henne, ring, send en melding. Jeg får det av og til. Noen ganger følger jeg innskytelsen, mens andre ganger gjør jeg det ikke. De gangene jeg følger denne innskytelsen skjer det ofte fine ting. Den jeg oppsøker blir takknemlig. Hun jeg ringer til takker for praten. SMS-en var til oppmuntring. Jeg blir selvsagt happy og ganske ydmyk, for jeg gjorde ikke så mye som takken skulle tilsi. De gangene jeg ikke har fulgt opp innskytelsen har jeg enten glemt hele greia ganske fort eller så har jeg faktisk fått en gnagende følelse av at nå har jeg gått glipp av noe. Jeg har gått glipp av velsignelsen ved å være noe for andre. Jeg har gått glipp av gleden i et medmenneskes øyne og jeg har ikke vært den beste utgaven av meg selv når jeg enkelt kunne ha vært det.

I slike situasjoner lover jeg meg selv at jeg skal lytte bedre neste gang og ta det bittelille ekstra steget for å være til glede for andre og meg selv. Jeg minner meg selv nesten hver dag om dette bibelverset:

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Efeserne 2;10

Vi er skapt til å gjøre godt og gjerningene er der klare til å bli tatt tak i, jeg trenger bare å øve meg på det, litt hver dag.

Salme 121

Husbonden og jeg kjørte over Hardangervidda i går. Det er et vidunderlig vakkert område. Da tenkte jeg: så utrolig heldige vi er som bor i et land med Europas største høyfjellsplatå.

Salme 121 kom seglende inn i hodet mitt og jeg tenkte på David, krigerkonge, heltekonge, en av de utvalgte, dikter og feilbarlig menneske, så mye og likevel underlagt de samme lovene som oss. Jeg lurte på; hva var situasjonen da han skrev salmen som vi kjenner som den 121? Måtte han skjule seg, var han i en trengt og vanskelig hendelse? Var han oppgitt over mannskapet? Utmattet og deppa, kanskje? Det står at det er en sang ved festreisene og kanskje var det slett ikke David som skrev akkurat denne? Ikke vet jeg, men jeg vet at dette er en god trøstesalme, en salme som gir håp og lys i det som kan være vondt og vanskelig.

Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke skade deg om dagen heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.

Salme 121;1-8

Kraften i det gode

Jeg har en app på telefonen min som sender meg et bibelvers hver morgen. Det verset er det første jeg leser og jeg tror det er en god start på dagen. Fordi jeg prøver å lære meg spansk har jeg det samme verset på spansk slik at jeg leser verset i flere utgaver. Noen ganger skjønner jeg ikke bæret av hva jeg leser, mens andre ganger er det en nesten ordrett oversettelse. Noen dager er oversettelsen slik at jeg til og med får noe ekstra å tenke på. Slik var det i dag:

La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!

Romerne 12;21

I den spanske oversettelsen som heter La Palabra ( Ordet) står det:

No permitas que te venza el mal, antes bien, vence al mal a fuerza de bien

Romanos 12;21

Hvorfor ble jeg så begeistret? Her står det: overvinn det onde med kraften av det gode. Tenk på hvilken kraft det er i å gjøre godt for andre og tenke godt om andre. Det kan faktisk snu uheldige situasjoner, det kan forandre en holdning og det kan få ting på rett kjøl igjen. For meg er det en påminning om å granske meg selv slik at jeg ikke lar meg overvinne av det onde og destruktive, men bruker kraften som godhet gir til å gjøre det rette og tenke bedre om folk enn det jeg stadig står i fare for å gjøre. Å møte godhet er balsam for sjel og ånd, å gjøre godt styrker hele mennesket.

Overflod

En dag jeg gikk en tur ble jeg oppmerksom på alle bringebærene som vokste langs veikanten. Jeg tenkte på at det var nesten som et mirakel at noe har klart å bli modent i år med så utrolig mye regn. Likevel! Bringebærene tyter fram og lar oss høste gode, smakfulle bær. Jeg tenkte på hvor fantastisk naturen er, hvor mange forskjellige vekster, insekter, fugler og dyr det finnes. Bare på vår lille flekk er det mengder. Det er en overflod i skaperverket som er til glede og undring for oss. Jeg gleder meg over bringebærene nå når de har sin sesong, men jeg kan også glede meg over at andre vekster kommer til og når de har gitt sitt bidrag er det hviletid og klargjøring for ny innsats. Denne overfloden som går i bølger er en del av skaperverket. Det er både en realitet og et bilde på hvordan vi kan leve i tjeneste for Gud. Vi gir, hviler, henter nye ressurser og er klare til å gi igjen. Egentlig er det jo ikke vi som gir. Gud gir hele tiden, det er han som gjør oss i stand til å gi, vi trenger bare å stille opp – og det er vel ikke så krevende? Tja, jo, det er dager da selv tanken på å stå opp er i meste laget, men da er det fortsatt Guds kjærlighet og omsorg vi kan hente krefter fra slik vi kan lese her:

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.

Salme 36; 8-10

Nok

Hva er nok? Hva er det å ha nok? Det har jeg tenkt på mens husbonden, gode hjelpere og jeg har tømt stua for å pusse den opp. Jeg vil tro at for noen er alt vi har klart å stappe inn i dette rommet alt for mye, en overflod rett og slett. For andre er det vel omtrent som et vanlig norsk hjem og for andre igjen, kanskje litt enkelt?

Når vi nå skal flytte på plass igjen begynner jeg å tenke på om jeg vil ha det slik alt var tidligere? Er dette en mulighet for forandring? Rett og slett ikke ha så mye? Jeg er jo i den heldige situasjonen at jeg kan bestemme meg for å gi vekk ting. Men jeg spør meg selv: har jeg virkelig kraft til å gi vekk de bøkene, fat, kopper, pyntegreiene? Jeg legger ned i esker, tar dem ut igjen, legger dem ned i igjen og sier til meg selv: det går fint uten, jeg har rikelig, til og med for mye. Jeg må ta en sjekk på holdningene mine…

Jeg leste et ord i Bibelen, en skikkelig formaning:

Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?

1. Joh. 3;17

Å, hoj, det var heftige saker, men når jeg gir fra min overflod, vil ikke det egentlig være bra for meg? Når jeg må streve litt med å gi, vil det bli for utfordrende? Det er utfordrende, angeren kommer, men i det lange løp vil det være til det gode, kanskje. Jeg har jo også tenkt på Paulus som sier at Guds nåde er nok for ham, det er store muligheter for at den er nok for meg og til å gjøre det rette…

Påfyll 2

Har du noen gang tenkt: «Det hadde vært godt med litt påfyll»? Dette påfyllet kan være av kulturell, sjelelig eller åndelig karakter. Det er rett og slett en følelse av at nå har jeg gått litt tom, jeg trenger noe mer enn det jeg har nå. Kanskje har du som meg for eksempel glemt å drikke nok vann? Du merker ingenting før hodepinen kommer snikende og rett før du hiver innpå en tablett tenker: jeg drikker litt vann først og så er kanskje det nok.

Det kan også være så enkelt som når du har tatt deg en kopp kaffe eller te og burde være fornøyd, tenker: det hadde vært veldig godt med en liten skvett til. Det som om jeg bare trenger litt til for at alt skal kjennes så mye bedre. Det er noe med de små ekstra bitene, en liten kakebit til, en liten kopp som gjør at jeg føler meg helt fornøyd. Slik er det også med Guds ord også. Noen ganger må jeg virkelig dykke ned og lese lange kapitler, mens andre ganger er det kanskje bare ett ord, en setning som gir meg den gode opplevelsen av at Gud ser meg, Han hører meg, jeg vet hva Han sier til meg og det er godt.

Jeg sier ikke at det alltid er sånn for noen ganger tar livet og hverdagen over og jeg trenger mye mer av Gud og mennesker enn et lite ord, men innimellom og gjerne midt i stormen av ting som skjer er dette lille ordet, det som får meg i balanse igjen.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile

Matt. 11;28

Tom

Har du noen gang tenkt: jeg er tom? Jeg har ikke noe å si, ikke noe å komme med, jeg er helt tom. Dette tenkte jeg i går. Jeg er tom. I det jeg tenkte det, kom neste tanke: slik var det jo da alt begynte. Uansett om man tror på «the big bang» eller på skapelsen slik den er beskrevet i Bibelen, så begynner det med det tomme rommet. Blir du skremt når du tenker på det tomme rommet, det blanke arket, det hvite lerretet? Der hvor det ikke er noe, skal det kanskje komme noe. Du vet ikke hva det er, men mulighetene ligger i det tomme. Er det spennende og motiverende eller er det bare kjempeskummelt? Når vi leser i Bibelen drev Gud høyintensiv skaping i seks dager og på den sjuende dagen hvilte han. Er disse dagene helt konkrete dager, eller er det en allegori over skaperverket? Jeg vet ikke, og for meg er ikke det så viktig. Det viktige er at Gud skapte denne vidunderlig vakre og mangfoldige jorda og han begynte med det tomme rommet. Gir ikke det håp, når tanken om tomhet kommer snikende?

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud:»Det skal bli lys!» Og det ble lys.

1.Mos.1;1-3

Tilgivelse

Tilgivelse er en vidunderlig ting. Jeg vet at jeg ikke kan forvente å bli tilgitt når jeg har gjort noe galt, noe jeg med sikkerhet vet at dette burde jeg ikke ha gjort. Jeg kan derimot be om tilgivelse og håpe at jeg vil bli tilgitt. Kanskje det ikke skjer med en gang, men kanskje med tiden. I går leste jeg en artikkel om akkurat dette og ble virkelig dypt grepet. Gjerningen som hadde blitt gjort var det vi vanligvis kaller utilgivelig, men gjennom bearbeiding både fra den som hadde utført handlingen og den som var offer ble det gitt tilgivelse. Det oppstod en ny forståelse av handlingen og det ble skapt et bånd mellom menneskene som var involvert i dette. Det å oppleve tilgivelse er på ingen måte en intellektuell øvelse. Det kjennes faktisk så konkret, det er som å få en kjølig hånd over en opphetet panne, en lindrende og fornyende følelse. Tilgivelse er virkelig en ny start.

De siste dagene har jeg lest profeten Esekiel og der kommer den ene dystre meldingen etter den andre, men så:

Men når en urettferdig vender om fra all sin synd, når han holder alle forskriftene mine og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han leve og ikke dø. Alle syndene han har gjort , skal være glemt. Fordi han har gjort rett, skal han leve. Det er ikke min vilje at den den urettferdige skal dø, sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve.

Esekiel 18;21-23

Det kan være en kronglete vei fram til erkjennelse at jeg trenger tilgivelse, be om det og kanskje få det, men ingenting er umulig. Gjennom Jesus og hans arbeid med oss og i oss så kan det skje.