Når skrev du et brev sist? Jeg tenker på med pen og papir og ikke lange SMS-er eller e-poster. Jeg tror jeg skrev noe som kan ligne på et brev rundt juletider, kanskje…

Det hender at jeg skriver brev til mine barnebarn som bor på den andre siden av landet, men jeg må innrømme at det er lenge siden sist. Min mor skrev ofte brev. Hun sendte lange brev, særlig når hun var på reise eller til bursdager eller når det var noe vanskelig og alvorlig som skulle formidles.

Brev er en fin måte å holde kontakten med venner og familie på. Det tar tid å skrive, skriveren kan få tenkt seg om og sjekket at det som skal formidles blir sagt på rett måte og mottakeren kan ta så lang tid det trengs for å fordøye det som blir formidlet. Det tar tid med brev, tenke, skrive, sende og for mottakeren – vente, lese, tenke, svare. Brevet minner deg på så mye mer enn bare det som er skrevet. Det forteller noe om den som skriver. Det minner deg om personen og felles opplevelser og mulige framtidige hendelser. Uansett om det er glede eller sorg brevet formidler så tar det samtidig personen som skriver med seg og du kan huske så mye mer enn bare ordene som står der.

Paulus var en ivrig brevskriver. Han skriver til menighetene han besøker og han minner dem på hva de har snakket om, hva han ønsker at de skal gjøre og han formaner dem ganske kraftig på hvordan de skal handle i ulike situasjoner. Han bodde i lange perioder sammen med menighetene og lært dem om livet med Kristus og det er dette han minner dem om i brevene. Han uttrykker det på denne måten:

Dere er vårt brev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker. Det er tydelig at dere er Kristi brev, som er blitt til ved vår tjeneste, ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på hjertets kjødtavler. 2. Kor. 3:2-3.

Tenk på at det livet du lever, folkene du er sammen med, skriver livet ditt. Paulus minner sine venner på alt de har sett og lært og gleder seg over resultatet. Slik kan vi se tilbake på store og små hendelser og vite at vi har gitt noe godt tilbake til dem vi har møtt og at vi fortsatt skal gi noe til dem vi vil møte.

Her en dag begynte jeg å tenke på passérseddel. Det må komme av at jeg har lest en historisk roman eller kanskje det var en fra krigens dager? Da måtte man ha bevis for at man hadde lov til å bevege seg inn i et spesielt område. Til og med under pandemien i 2020 var det nødvendig med bevis for at du kunne bevege deg fra hjemmet ditt til nærmeste matvarebutikk eller til apoteket (slik var det i hvert fall i Spania en periode).

Hva så med en passérseddel? Hva var forutsetningen for å få en slik? Du må be om en, de som bestemmer må granske dine motiver, ja, du blir utsatt for en nærgående gransking om du virkelig trenger en og selv da står det mye akkedering og forhandlinger foran deg før du slipper igjennom nåløyet. Det skal ikke være lett å få en passérseddel! Vi kan til og med la tankene vandre litt videre og tenke på offentlige personer som blir gransket bit for bit om de er verdige …

Hva så med Guds rike? Absolutt umulig i utgangspunktet, for Gud krever det fullkomne, men ! Jesus, det fullkomne offeret ga seg selv for oss og åpnet veien for oss og ga oss fri tilgang. Så derfor er det ingen gransking av liv og levnet, her er det ingen skyhøye krav, men heller en invitasjon til å ta imot:

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh. 3;16

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. Åp.3;20

Det er mangeslags passérsedler vi trenger i livet, da er det godt at Gud gir oss et alternativ som åpner opp for et godt liv i fellesskap med ham. Du burde prøve du og…

En dag tenkte jeg på klær, størrelser og om det nå var blitt slik at jeg måtte tilpasse meg klærne og ikke omvendt. Av en eller annen merkelig grunn forandrer kroppen seg gjennom årene, noen blir gravide, andre får alderstillegg både her og der og andre igjen er utsatt for inngrep som forandrer kroppen fra slik som den en gang var.
Vi som lever i relativ rikdom og har rik tilgang på klær i alle slags fasonger bør jo ha mye å velge i, men når midjen har forsvunnet og buksene jeg gjerne ville ha ikke finnes i min størrelse, hva gjør jeg da? Slanker meg inn i rett størrelse eller trøster meg med one size?
Problemet med one size er at slike klær egentlig ikke passer til noen. Det blir ofte slik at man «svømmer» rundt i outfiten eller plagget blir som et pølseskinn. Reslutat: det passer ikke.

Hva har dette med Guds Ord å gjøre?

Jo, jeg tenkte slik at samfunnet og denne gangen klesindustrien tvinger oss inn i et mønster, slik skal du være, dette passer til deg – og om det ikke gjør det, ja, da må du tilpasse deg.

Men Gud som skapte oss mangfoldige med et rikt utvalg av egenskaper, utseende og talenter, han dyrker mangfoldet. Han lar oss, hver på vår måte finne veien til Ham og finne fred og frelse i hans nærhet. Jeg er så begeistret for kapittelet om legemet som vi kan lese i Bibelen:

Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller fire, og alle fikk vi én Ånd å drikke. For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Hvirs hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det da av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det bare var en kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. 1. Kor. 12:12-20

Det viser virkelig til det nødvendige mangfoldet vi trenger for å sette farge og form på det samfunnet vi er en del av.

Så vær den Gud har skapt deg til å være i full frihet og til glede for andre!

For et par uker siden fikk jeg tilsnakk, det var ikke akkurat kjeft, men mer av typen: Hvorfor har du ikke fortalt dette? Jeg ble skikkelig flau og måtte be om tilgivelse i øst og vest. Det fikk meg også til å kaste meg over telefonen og forsikrre meg om at de som trengte informasjon fikk det. Jeg har nok tenkt at siden jeg har snakket så mye om dette både hist og her, så har nok informasjonen nådd fram, eller så har jeg ikke tenkt i det hele tatt – kanskje det er det mest sansynlige?

Denne tilsnakken fikk meg i hvert fall til å handle – og det kan man si er et gode. Det er vel og bra å bli både snakket til og med, men det gjelder vel også å snakke til seg selv? Jeg har hørt at den taleren du hører mest på er deg selv, og da er det vel også på sin plass at jeg gir meg selv tilsnakk av og til? Jeg har tenkt på at jeg kan snakke meg opp og ned. Jeg er særlig flink til det siste – å snakke meg ned. Det skal ikke mange feilskjær til før jeg er på god vei ned, men jeg øver meg på å la være, men det er som å tygge tyggis -fristende.

De siste dagene har jeg tenkt på er vers i Bibelen der David gir seg selv en skikkelig tilsnakk:

Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. Salme 103:1-2

David oppmuntrer seg selv til å velsigne, tenke på alt det gode han har i livet sitt, og videre i salmen regner han opp alle godene. Jeg trenger også en oppstrammer av og til. Noe som gjør at jeg setter fokus på alt jeg kan være takknemlig for. Det sies også at takknemlighet er bra for helsa både den fysiske og mentale, og da bør vi kanskje øve oss i det?

Har du sett på små barn når de skal lære seg å gå? De vingler framover, tar noen få steg og faller på en ofte velpolstret bleierumpe. Vi jubler og heier og motiverer dem til å prøve igjen og igjen. Det gjør vi også når de blir større og skal lære seg å sykle, når de skal lære seg å svømme, når de blir store nok til å øve seg på å ta lappen. Vi heier, motiverer, lover belønninger og er stolte av de unge menneskene som prøver å lære seg noe nytt. Husholdningen her har levd seg gjennom slagverk-øvelser og vektløftings-sesjoner som har fått gulvet til å dirre. Vi aksepterer at dette må til, men vi håper at det går over – og det gjør jo det.

Her en dag begynte jeg å tenkte på dette med heiing og jubel når de unge prøver på noe nytt, men hva med gamlingene? Hvor mye jubel mottar egentlig de eldre når de skal lære seg noe nytt? Når balansen blir så dårlig at det som man en gang utførte som elegante hopp fra trapper, heller setter dem som ser på i alarmberedskap, enn at de jubler over at du faktisk tørr! Eller om du skulle være så dristig at du begynner å jogge i dagslys? Hvor er heia ropene da? Eller er det kanskje min egen selvkritiske stemme som stanser meg fra å jogge, hoppe ned de siste trappetrinnene eller endelig åpne notene og lærer meg å spille på dette pianoet som står der og samler støv?

Trenger jeg en heiagjeng for å komme igang? Trenger jeg å kjenne på støtten i at noen sier: kom igjen, dette klarer du? Trenger jeg å la meg selv ha en «ustø gange» til jeg mestrer bedre det nye jeg prøver å lære meg? Eller – trenger jeg kanskje mest av alt dette ordet fra Bibelen:

Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. 2. Kor.12:9

Hva tror du?

Starten på et nytt år gir ofte motivasjon til å rydde opp. Nytt år, nye muligheter – ja, du har sikkert hørt det før. Så her en dag gikk husbonden løs på en av kjøkkenskuffene som har vært til en viss irritasjon og delvis bekymring, for hva er det vi egentlig har i denne? Ja, jeg bruker den til å ha mel, alle slags bakevarer, diverse supper, pasta, sauser osv, osv. Jeg har av og til en raptus med å bake knekkebrød og når kravene blir altfor påtrengende; brød og kaker. Dette skjer ikke hver uke, det skal være sikkert og noen ganger går det veldig lang tid før det bakes eller jeg bruker de spesielle melblandingene som da gjerne blir liggende og liggende…

Husbonden gikk løs og vi kan vel her snart snakke om en arkelogisk utgraving – i hvert fall med hensyn til HMS (helse miljø og sikkerhet) for posene som dukket opp hadde gått ut på dato for flere år siden, for noen var det til og med mange år siden og selv om det står på pakkene: best før, men ofte god etter, så tror jeg ikke at dette gjaldt her. Jeg ergret meg, men fylte opp komposten, så noe kom det jo ut av dettte. Dessuten, skuffen hvor alle disse remediene hadde husert fikk et nytt løft! Du aner ikke: rent, ryddig og alt er nå innefor forbruksdatoen, det er vakkert!

Det er mye annet som også går ut på dato, av og til kan jeg føle meg litt utgått også, men det er et supert hjelpemiddel her:

Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig. Jes. 40;8

Guds Ord går ikke ut på dato, det er noe vi alltid kan komme tilbake til og bli oppmuntret og oppfrisket av. Det forandrer seg ikke, men har alltid noe nytt å minne oss om, fint – ikke sant?

Da gutta mine var små og vi skulle feire nyttår var det dårlig med fyrverkeri, raketter, batterier og annet gøy. Vi delte ut stjerneskudd og poenget med disse var å løpe rundt og lage så mange figurer og sirkeler som mulig før de brant ut og ble sørgelige små, krøllete, utbrente pinner. Det var gøy så lenge det varte, men etterpå var det boss som måtte plukkes opp og kastes – ikke gøy i det hele tatt.

I disse etternyttårstider har jeg tenkt på stjerneskudd. De lyser opp og er festlige en kort stund, men hva så? Jo, det kan være et minne, men det er vel ikke noe særlig mer? Det fører med seg utgifter i innkjøp og seinere boss som skal håndteres, og jeg lurer på om disse stjerneskuddene og andre kortvarige lysglimt er verdt innsatsen?

Det er fint og nødvendig med lysglimt, men hva om jeg la litt mer vekt på det lyset som varer?

I disse mørketider har jeg begynt å tenne et lys nå jeg skal lese i Bibelen. Jeg ser på lyset som brenner rolig, flammen som varer helt til jeg er ferdig og blåser den ut. Jeg kjenner at dette lyset hjelper meg til å konsentrere meg om det som skjer her og nå. Det er en påminnelse om å legge vekt på det som varer og har verdi utover øyeblikkets begeistring.

Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der din skatt er, der vil også hjertet ditt være. Matt. 6;19-21

Hva velger du?

Det er januar og da er det tid for vareopptelling, sjekke at vi har kontroll på det som kom inn og det som gikk ut i året som gikk. I fjor fikk jeg levert fra meg en ganske stor oppgave som jeg nå i disse dager gleder meg over at jeg ikke skal gjøre igjen. Jeg skal ikke lenger granske gamle e-poster for å se om det er regninger som ikke er betalt. Jeg skal ikke lenger bryte ut i svettetokter når Skatteetaten sender meldinger om uteblitte betalinger, for lite eller for mye innbetalt. Jeg skal ikke bla febrilsk gjennom lapper og notater der jeg har skrevet opp ting jeg absolutt ikke måtte glemme…

Det er en stor lettelse! Likevel tenker jeg at det er bra å ta en gjennomgang av årets hendelser slik at jeg kan sette to streker under året vi har lagt bak oss og begynne å se framover. Det er når året er godt og grundig gjennomtenkt, takket for og jeg har prist meg lykkelig for at ting ikke gikk så galt som jeg i mine dystrere stunder fryktet, at det nye året kan begynne. Det da jeg kaster meg over disse opplivende versene i Bibelen og ser fram til det som skal komme:

Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken. Jes. 43:18-19

Det er noe ved disse versene som gir håp om det som skal komme. Det er en påminning om ikke å fortape seg i det som var og nå er tilbakelagt. Det er derimot et signal om at ting er i utvikling og det er forandring underveis og denne kan være til det bedre. Eller? Hva håper du på?

Det er fem år siden jeg skrev mitt første innlegg på denne bloggen! Et lite jubileum rett og slett! Hvordan jeg oppdaget det? Jeg pleier å sjekke at jeg ikke bruker samme overskrift på blogginnleggene mine og sist jeg gjorde det fikk jeg treff på min første overskrift som var nettopp: Skal, skal ikke. Den gangen funderte jeg over om jeg virkelig skulle starte denne bloggen og heldigvis gjorde jeg det og den har holdt seg gående mer eller mindre fast en gang i uke gjennom fem år. Det er 230 publiserte innlegg og godt og vel 400 fotografier som jeg stort sett har tatt selv. Det var et forsøk, men også et ønske om å dele noen tanker fra dagliglivets hendelser og ting man kan tenke på ettersom dagen er.

Overskriften sier vel en del om meg, en som nøler og veier fram og tilbake om jeg skal våge å kaste meg ut i noe jeg ikke kan kontrollere utfallet av. Har jeg blitt bedre til det? Joda, litt, men det er fortsatt situasjoner der jeg ruger lenge, kanskje for lenge på å ta en beslutning. Men, – gjennom den daglige bibellesingen kommer jeg stadig over ord som hjelper meg og det skjedde her en dag. Dette ordet var med på å hjelpe meg til å ta et skritt utenfor min komforsone.

Jeg vil gjøre deg vis og lære deg den vei du skal gå, jeg vil la mitt øye hvile på deg og gi deg råd. Salme 32:8

Visdom er som en honningkrukke for meg. Jeg digger kloke folk og jeg er mer enn villig til å høre på råd fra dem. Når Gud i sitt ord sier at han vil lære meg, ja, da er det bare å høre etter. I tillegg står det – og gi deg råd – kan det bli bedre? Nå er det noen ganger jeg helst vil ha rådene skrevet tydelig foran meg, mens andre ganger er det greit med en sterk følelse av hva jeg skal gjøre for at ting skal bli riktig, eller så riktig som mulig. Slik var det for noen dager siden: Skal jeg ta den telefonen eller skal jeg ikke. Er det min sak å informere om dette eller er det innblanding og mas? Jeg ringte. Det var rett, en lettelse og en bekreftelse på at rådet jeg kjente jeg fikk var rett. Kommer jeg til å være raskere ved neste korsvei? Det kommer an på om jeg ber om råd. Hva med deg?

Hvert år ved starten på adventstiden kjøper jeg en lilla azalea. Den er et fast innslag i pyntingen med lilla lys, adventsstake og annet småpynt i huset. Jeg liker denne adventstiden. Det er forberedelser til julen. Det er på en måte både en avslutning og en begynnelse som starter 1. desember og så kuliminerer med et brak når vi går ut av det gamle året og inn i det nye. Det er mye som skal gjøres i denne måneden, men det bør vel også være tid for refleksjon og oppsummering? Jeg er ikke så god på dette med oppsummeringer, men jeg har etterhvert forstått at om jeg tar meg tid til å reflektere over året som har gått, så får jeg i samme slengen noen hint om hva jeg bør unngå i året som kommer, og ikke minst være veldig takknemlig for ting som har gått mye bedre enn ventet. Det er disse refleksjonene som kan føre til både endringer i hva jeg bruker tid på og gode, meningfulle vaner som jeg tenker at jeg skal beholde.

Og da er vi tilbake til innkjøp av azalea. Jeg digger azalea! De er ofte store, flotte, blomstrer overdådig og de står lenge om de får nok vann. Og det er akkurat dette med vanningen som er utfordringen: de skal ikke druknes og samtidig så må de ikke tørke inn. Det krever en viss oppmerksomhet å holde dem passe fuktige slik at de holder gjennom hele desember og helst litt til.

Jeg tenkte på at de er som oss, vi må få passe med næring for å blomstre og holde oss i live. Får vi for mye, slår tarmene, hodet og hjertet seg vrange og får vi for lite så er det virkelig ikke bra det heller. Jeg tenkte på noen vers i Salmenes bok der det står:

Salig er den som ikke følger lovløses råd , ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er like et tre plantet ved rennende vann. Det gir sin frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes. Salmene 1: 1-3

Det handler om å ta seg tid til å ta til seg næring for både kropp, sjel og ånd også når dagene er travle og fulle av mer eller mindre viktige ting – vi klarer det – tror du ikke?