En regnvåt sommer fører til tanker om avløpsrør og avløpsrør fører til tanker om å rense dem, sørge for at de er åpne slik at vannet kan renne fritt. Selv om halve landet har badet i sol og høye temperaturer har vi på vestlandet hatt rikelig med regn de siste ukene. Var det ti dager med sol i sommer? Akkurat nå er vi überhappy hvis solen titter fram og asfalten blir grå og ikke konstant svart.

Jaja, det var ikke det jeg skulle skrive om, men avløpsrør. Du har vel lagt merke til at noen ganger renner vannet litt tregere ut av vasken eller dusjen? Da er det tid for å ta en rens, få vekk hår, såperester, hudrester kanskje noe som har falt ned i røret som absolutt ikke skal være der. Dette er en guffen jobb! Tell me about it! Jeg utsetter det så lenge jeg kan, men det må gjøres for problemet kan ikke tenkes vekk, her må det handling til og jobben må gjøres. Når det er gjort, er det ikke måte på hvor deilig og befriende det kjennes – og jeg tenker, hvorfor lot jeg det gå så lang tid, hvorfor gjorde jeg ikke dette med en gang? Svaret er selvsagt at ubehagelige oppgaver har en tendens til å bli utsatt, fortrengt, oversett så lenge at de nesten står og skriker til deg.

Sånn kan det også være med relasjonen til mennesker og til Gud. Her er det ting som det burde vært ryddet opp i. Her er det samtaler eller følelser som det burde vært tatt tak i og fått opp i lyset.

Da jeg var i jobb, hendte det at datasystemet hang seg opp. Det var ikke mulig å få ting i gang igjen uten å slå av alt og starte på nytt, altså Repent, Reboot, Restart. Det funket hver gang, men det var ikke alltid like enkelt å erkjenne at det var dette som måtte til – slik som det står i disse versene:

Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1.Joh.1:8-9

Jeg har lest Salme 23 utallige ganger. Det er en utrolig vakker, håpefull og livsbejaende salme. Den er så kjent, kjær og gjennomlest at jeg av og til bare durer igjennom uten egentlig å ta innover meg alle de fantastiske tingene som står der. Her er det ligging på grønne enger, hvilens vann, dekte bord, trøst gjennom dødsskygge og etterjaging av godhet.

Det bare velter fram av salige hendelser, det er nesten for mye å ta inn over seg. Men her en dag da jeg leste salmen nok en gang var det et vers som bokstavelig spratt fram og fikk meg til å stanse opp:

Han fornyer min sjel. Han leder meg på rettferdighets stier for Sitt navns skyld. Salme 23:3

Det var disse ordene: Han fornyer min sjel som slo ned i meg. Det følger en * med teksten og der står det: vender min sjel til Seg Selv. Det var akkurat det jeg trengte i disse tider da tankene flyr hit og dit. Det er travle tider i familien, det er avslutninger og det er ting som skal på gjøres før ferien er der og et roligere tempo skal innta livene våre.

Det er da en sinnets fornyelse er på sin plass. Noe som får min fragmenterte hjerne til å roe seg og fokusere på det som er det viktigste, for når vi vender oss til Gud og lar Ham styre, så går det faktisk mye bedre!

Juli er her og da tar denne skriveren ferie, en god stund. God sommer til alle!

Har du avgitt et løfte noen gang? Det tipper jeg at du har! Har du angret? Har du prøvd å komme deg vekk fra dem, finne en annen løsning slik at du ikke akkurat bryter løftet, men slipper å gjennomføre det du har lovet? Hvis jeg gransker meg selv så har jeg vel prøvd på det. Jeg har til og med glemt ting jeg har lovet og det er grusomt flaut.

Vi sier om politikere og andre personer i tillitsposisjoner : «de lover og lyg » Særlig når det er valg ser det ut til at løftene sitter løst og vi tror sånn passe på dem, for vi vet innerst inne at det er noen omstendigheter her som de ikke har helt kontrollen på.

Når det gjelder meg selv, derimot, bør jeg ha en ganske god kontroll på hva jeg kan stå innefor og love. Likevel, det har skjedd flere ganger, enn jeg har lyst til å tenke på, at jeg har angret dypt og inderlig på løfter jeg har gitt. Ikke fordi det var galt å gi dem, men fordi det innebærer arbeid og et visst ubehag – og jeg velger helst det behagelige, om mulig… De gangene jeg har glemt et løfte har jeg hatt mest lyst til å grave meg ned, men det hjelper ingen. Da er det bare å be om tilgivelse og håpe på det beste.

Den som ikke glemmer sine løfter, men står fast ved dem og gjennomfører dem, det er Gud. Se her:

For så mange som Guds løfter er, i Ham er de ja, og i Ham er de amen, Gud til ære ved oss. Han som grunnfester oss sammen med dere i Kristus, og som har salvet oss, er Gud. Han har også beseglet oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter. 2. Kor.1:20-22

Sånn er det med Gud, han kan du stole på, uansett!

Har du noen gang vært så trøtt og sliten at tanken på å gjøre noe som egentlig skulle være gøy bare får deg til å sette deg ned og grine? Sånn hadde jeg det noen ganger da barna var små og vi skulle på ferie. Jeg hadde begynt ferie fra jobben, skolenferien var begynt og jeg skulle pakke slik at vi kunne komme oss av sted…

Jeg husker hvor lite motivert jeg var til å sette i gang og så innmari sliten. Jeg satt meg ned og gråt for hvordan skulle jeg orke å reise på ferie med alle de forventningene, alt dette styret og null overskudd? Men av og til hjelper det å grine litt og så reise seg opp og sette i gang. Vi kom oss alltid av sted, litt skjelvende, men vi dro og ferien ble vel egentlig bra etterhvert.

Nå er det igjen juni, det er litt hurlumhei med avslutninger og barnevakter og jeg på ingen måte sliten, men likevel finner jeg disse versene fra Bibelen både trøstende og utfordrende:

Matteus kapittel 11: 28 – 30
«Kom til Meg , alle dere som strever og bærer tunge byrder, og Jeg vil gi dere hvile! Ta Mitt åk på dere og lær av Meg, for Jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelene deres. For Mitt åk er gagnlig, og Min byrde er lett.»

Denne invitasjonen fra Jesus til oss er fantastisk! Vi skal få hvile, sjelen skal få hvile – og noen ganger er det akkurat det vi trenger. I hverdagens turbulens er det kanskje sjelen som strever mest med å finne ro og få nok tid til å hente seg inn. Det er hos Jesus den beste hvilen finnes.
Men disse versene sier også noe annet: Ta mitt åk på dere – hva er Jesu åk? Kan dere tenke dere det? Hva var Jesu byrde?

Å vise folk hvem Gud er? Å møte menneskers behov? Han var opptatt av andre, opptatt av å gi Gud ære. Han sier også Mitt åk er gagnlig ( nyttig) hva kan et nyttig åk være? Et åk hjelper kroppen til å bære tungt og til å gå rakrygget. Og når du bærer et åk må du se framover, ikke se tilbake, se på folk du møter, og det er kanskje både Jesu åk og byrden han bærer. Å være tilstede for andre.

Men Jesus sier at min byrde er lett – det vil si at når vi tar hans åk på oss så er det ikke en tung bør. Det er lett, det er en invitasjon til en vandring sammen med Jesus. Og det er en hjelp til å vende blikket bort fra oss selv og på Jesus.

Jan Magnus Bruheim har skrevet et nydelig dikt som er slik:

Um å bera

Skapte er vi te bera
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen.

Men våre eigne bører
skal vi bera åleine.

Stor og verdfull er sorgi
som ikkje kan delast av andre.

Men fatigsleg, liti og arm

er den glede
som du vil ha åleine.

Hjelpelaus er den
som ikkje har nokon å hjelpe,
og vera god mot.

Lik tre utan sevjestraum
turkast han inn –

Den mannen ber tyngste børi
som ingen ting har å bera.

Dette diktet sier noe om fellesskapet mellom oss mennesker, men fellesskapet med Jesus er av et helt annet kaliber: Det har kraften i seg til å sette oss fri fra det som tynger, gi oss nytt mot og hjelpe oss til å ha fokus på ham og livet med ham.

Dette vil jeg at vi skal tenke på når sommeren kommer. Når livet blir heftig og sjelen trenger hvile – da kan vi komme til Jesus og få nettopp det!

Husbonden og jeg gikk etter en del overveielser til innkjøp av en trepion. Vi har ikke vært så heldige med andre pioner vi har hatt tidligere, de har bare blitt mindre, mer pjuskete og til slutt ikke noe annet enn noen få blader. Så for fire år siden kjøpte vi en trepion. De er ganske dyre så her ble det plantet etter alle kunstens regler og spenningen var stor det første året… Det kom blader, men ingen blomst. Ok, tenkte vi, den skal sikkert etablere seg, men husbondens øyenbryn fór opp og ned på pannen hans (dårlig tegn). Det andre og tredje året kom det en knopp og en vidunderlig vakker blomst. Husbondens øyenbryn falt nesten til ro. I år er vi nær i ekstase for det er fem knopper, de vokser, den ene er i ferd med å åpne seg, as we speak! Det gledes! På samme måte har vi et plommetre som tok seg uhorvelig god tid før det ga frukt. Jeg måtte til og med true med å hugge det ned, men da kom det frukt i mengder og det fortsatte i mange år til det kom sykdom på treet. Da trådte husbonden til og sagde av alt som var sykt. Treet tok seg opp og skjøt igjen friske skudd og greiner. I fjor bar det frukt.

I livet er det også slik, det tar tid å etablere seg, slå ut i blomst så og si. Det tar tid å bære frukt. Om vi blir rammet av sykdom eller ulykker kan vi komme tilbake igjen. Ikke alltid på samme måte som før, men likevel i stand til å bære frukt og være til glede for Gud og de omkring oss.

Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver gren som bærer frukt, beskjærer han, så den kan bære mer frukt. Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere slett ikke gjøre noe. Joh. 15:2-5

Kom mai du skjønne milde? Ja, vi kjenner sangen som begynner slik og visst er mai skjønn, av og til mild, og selv om det her og nå regner og er surt ute, ( veldig, veldig kaldt og surt) så har skogen blitt grønn og gresset som bare for noen uker siden var veldig brunt, er nå grønt og friskt.

Er dette klaging? – i hvertfall litt sutring, for det er ikke mildt og det er mange ting jeg kan trekke fram som ikke er helt topp. Klaging hjelper ikke, jeg vet det, men av og til er det fint å få lesse av seg litt frustrasjon, stønne og bære seg litt. – men, så må fokuset flytte seg fra det jeg sutrer over til det jeg har å være takknemlig for. Hvis jeg skulle lage en haug med det jeg sutrer over og det jeg opprikitg kan være takknemlig for, så ville den ene haugen være som en bitteliten maurtue og den andre et ganske høyt fjell, – det er fakta.

Når jeg ser på mine bekymringer er de små, mens fokuserer jeg på alle mine goder, er de overveldende i mengde og størrelse. Noen ganger klarer jeg likevel ikke heve blikket fra det som bekymrer meg til det jeg kan være takknemlig for, og da er det godt med et puff i riktig retning.

Disse staselige versene fant jeg her en dag:

Hvem av dere kan med sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Hvis dere ikke engang makter å gjøre det minste, hvorfor er dere da engstelige for alt det andre? Se på liljene, hvordan de vokser. De verken strever eller spinner. Og likevel sier jeg dere: Selv ikke Salomo i all sin herlighet var smykket som en av dem. Hvis Gud på den måten kler gresset, som er på marken i dag og blir kastet i ovnen i morgen, hvor mye mer skal Han da kle dere, dere lite troende? Og søk ikke etter hva dere skal skal spise eller hva dere skal drikke, vær ikke engstelige! For alt dette søker folkeslagene i verden etter, og deres Far vet at dere trenger alt dette. Men søk Guds rike, og alt dette skal bli gitt dere i tillegg. Lukas: 12: 25- 31

Det er som en oppskrift disse versene her, vær ikke engstelige, søk Guds rike, – det kan jo være verdt å prøve…

Jeg tenker på konsum, forbruk. Jeg tenker på konsumet vi har hver dag på så mange ulike felt. Jeg, for eksempel konsumerer bøker. Jeg leser mye, noen gange altfor mye «feel good» eller krim, eller bøker som ikke krever noe av meg i det hele tatt. Jeg konsumerer krim-serier på TV, de underholder meg, men jeg glemmer veldig fort løsningen på mysteriet, hvorfor skal jeg huske den? Jeg blar meg lettbeint gjennom dagens avis og hvis jeg tar en quiss så er det utrolig hva jeg har glemt av nyheter og oppslag i uka som gikk. – hva annet? Strømforbruket! Før Norges-pris ble et faktum sjekket jeg hver dag når det var billigst å bruke strøm og hvor mye strøm vi kunne bruke samtidig før vi gikk over grensen og inn på et nytt nivå. Nå derimot setter jeg på vaskemaskinen uten å blunke, jeg har ikke sjekket strømkostnadene på flere uker fordi – ja, nå har vi Norges-pris og det er bare å kjøre på…

Det er når jeg tenker på mitt tankeløse forbruk at jeg lurer på om jeg egentlig vil ha det slik? En overfladisk holdning til goder jeg har tilgang til. Hva om jeg utsatte meg for noe som krevde litt mer tankekraft, litt mer overvåking av tidsforbruk og annet forbruk? Det ville vel ikke være så krevende? Det er kanskje et langt tankesprang å dra fram menigheten i Berøa som vi kan lese om i Bibelen, men de altså, – hadde en alt annet en overfladisk holdning til det de fikk se og høre:

Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte. Apgj.17:11

Dette synes jeg er fasinerende: å ta imot med velvilje og daglig granske skriftene. Det er ikke noe overfladisk her av typen, det er helt sikkert ok, nei her skal det granskes, ta tiden det tar å forstå og finne svar – det vil være litt av en øvelse, tror du ikke?

Bilde 1: Utsikt fra arbeidsrommet mitt: Fjorden var turkis! Bilde 2: Hardangervidda – bildene er tatt med en ukes mellomrom, temperaturen var ganske lik. Hvorfor disse to bildene? Jeg var oppmerksom og undrende, det var grunn til å dokumentere.

Når jeg skal skrive et innlegg på denne siden pleier jeg å ha notert en tanke, et biblevers eller sitat som jeg drodler litt rundt. Det er rett og slett forunderlig at nesten hver uke dukker det opp en tanke som jeg har lyst til å dele med dere. Det er kjekt og det hjelper meg til å holde «utkikk» etter noe å dele, noe å fortelle. Denne uka derimot har bare difuse tanker vandret gjennom hodet mitt, helt til jeg en dag kom på at dette skal jeg skrive noe om. Joda, jeg tenkte at nå har jeg det, men skrev jeg det ned? Nix! Og fordi jeg ikke skrev ned denne kjekke vesle tanken, så stakk den av og lot dette grå, difuse, tanketomme hullet bli fylt av ingenting. Jeg vet jo det at slik som hodet mitt fungerer så må ting skrives ned – og når jeg ikke gjør det, ja så flykter alle tanker – med mindre de virkelig har satt seg fast.

Så da jeg klamret meg til tredemøllen idag tenkte jeg at nå gjelder det å holde seg fast, for det gikk litt brattere og raskere enn jeg var helt komfortabel med. Så kom jeg på at selv om tankene mine glipper og de gode ideene uteblir så står Guds Ord fast. Det kan jeg alltid vende tilbake til igjen og igjen og finne oppmuntring og trøst.

Stå derfor støtt, brødre, og hold fast på den overlevering dere er blitt opplært i, enten ved tale eller ved brev fra oss. Men han selv, vår Herre Jesus Kristus og Gud vår Far, han som elsket oss og ga oss en evig trøst og et godt håp i nåde, må han trøste deres hjerter og styrke dere i all god gjerning og tale! 2.Tess.2:15-17

Guds Ord hjelper meg til å holde fast i det viktigste og når jeg gjør det, så letter faktisk tåka på andre områder også – det bør prøves…

En dag satt jeg og så ut på tåka som lå mellom husene, en våt og ganske ugjennomtrengelig tåke. Sånn er det med tåke, den dekker til og gjør omgivelsene uoversiktlige. Selv kjente omgivelser blir fremmede og litt mer urovekkende å bevege seg i. Jeg tenkte at mye i dagens samfunn er i grunnen ganske tåkete. Det er vanselig å orientere seg og det er mange faste rammer som ikke lenger er faste eller selvsagte slik de en gang var. Noen av disse rammene er det virkelig bra at er borte eller blitt flyttet på, mens andre skulle jeg gjerne ha sett blitt stående.

Nå er det jo heldigvis slik at den fysiske tåka, den jeg har utenfor huset, den letter og solen kommer fram. Tåka jeg av og til kan kjenne på inne i hodet mitt, ja den kan også lette og gi meg noen klare tanker innimellom. Men samfunnet… jeg vet ikke…

Det jeg vet er at det hjelper å ha en lykt, det hjelper å ha lys, det hjelper å ha noe eller noen som viser vei. Bibelen som har gode ord til den som befinner seg i tåka;

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti. Salme 119:105

Det er Guds Ord som kan hjelpe oss til å finne veien, den rette veien, trøste oss når verden rundt ser mørk og skummel ut og tåka ikke ser ut til å lette. For meg er det Ordet som skaper håp om veileding og klarhet. Hva tenker du?

Hørt om komfortsonen? Kjent på hvor behagelig det er å være i sin egen spesialdesignede komfortsone? Eller har du følt deg utfordret til å stige ut av dette behagelige og kontrollerbare stedet? Jeg liker meg veldig, veldig godt i komfortsonen. Jeg tenker av og til, faktisk veldig sjeldent på at jeg burde bevege meg litt utenfor, ja, om ikke annet så for å kjenne på hvordan det er. Det hender at jeg leser noe som utfordrer meg, noe som får det til å røske litt i mine godt innarbeidedete vaner. Da må jeg virkelig spørre meg selv om jeg ikke burde komme meg ut av denne deilige komfortsonen og gjøre noe nytt eller våge å handle der jeg ser det er nødvendig.

For noen dager siden leste jeg i Lukasevangeliet om Jesus som gikk inn i synagogen og underviste:

En annen sabbat gikk han inn i synagogen og underviste. Der var det en mann med en høyre hånd som var vissen. De skriftlærde og fariseerne holdt øye med Jesus for å se om han ville helbrede på sabbaten, så de kunne få noe å anklage ham for. Men han visste hva de tenkte, og sa til mannen med den syke hånden: «Reis deg og kom fram!» Han reiste seg og gikk fram. «Nå spør jeg dere» sa Jesus, «hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ødelegge liv?» Han så rundt seg på dem alle og sa til mannen: «Rekk fram hånden din!» Han gjorde det, og hånden ble frisk igjen. Da ble de helt fra seg av raseri og begynte å snakke sammen om hva de skulle gjøre med Jesus. Lukas6:6-11

Jeg ble veldig utfordret av dette avsnittet, for jeg vet ikke om jeg ville turt å bryte inn i gudstjenesten og komme med et slikt provoserende spørsmål, når jeg viste at mine fiender var der for å sjekke om jeg gjorde noe utenfor reglementet. Jeg vet ikke om jeg i det hele tatt ville våge å gjøre noe som ikke var helt «innafor» i en slik sammenheng. Men Jesus gjorde det, ikke for å provosere eller henge ut, men for å møte et behov. Ville det stille seg anderledes om jeg så et behov og visste at jeg kunne bidra? Kanskje. Ja, kanskje hvis jeg ikke tenkte meg om, men handlet, jeg håper det. Det gjør jeg virkelig. Hva med deg?