Tar du kosttilskudd? Jeg gjør det, for selv om kosten er sunn og god, så kjennes det innimellom ut som om jeg trenger litt ekstra av ett eller annet. Vi blir jo oppfordret til å ta tran eller omega i en eller annen form, særlig høst og vinter, for mørketiden tar på og vi trenger dette tilskuddet. Så når krampene slår til i beina eller når energien er på et lavt nivå, er det godt å få litt hjelp til å få opp energien og litt kontroll på krampene.

Jeg kom til å tenke på dette her en dag, at vi trenger av og til noe som løfter oss. Noe som vi tror hjelper. Det er klart det kan være innbilning, men noen ganger er det også reelt. Her vi bor, så og si på landet, er det i hvert fall for meg helt nødvendig med en tur til byen for å få litt «byluft «på meg. Det er ikke bylufta jeg lengter etter akkurat, men det å komme seg ut av den daglige tralten og få noen andre impulser. Det virker som et kosttilskudd, men bare mer øyeblikkelig, «instant effect», så og si.

Det samme kan jeg si om ord jeg finner i Bibelen; når jeg leser dem og tar dem til meg så gir det meg et løft og jeg kjenner at livsmotet og gleden vender tilbake.

Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir Han stor styrke. Selv unge menn blir trette og utslitt, også unge menn snubler. Men de som venter på Herren, får fornyet kraft. De løfter vingene som ørner, de løper og blir ikke utslitt, de går og blir ikke trette.

Jes. 40:29-31

For noen dager siden leste jeg noen vers i Bibelen som fikk meg til å tenke på en hendelse fra mange år tilbake. Jeg hadde ansvaret for en biblegruppe med unge kvinner, flinke ressurssterke og ivrige. De møtte opp og var fra første øyeblikk helt på, interessert og spørrende. Det vil si de stilte spørsmål ved alt (!) jeg sa. Det var ikke noe som var uproblematisk, det var ikke noe som ikke burde diskuteres, det var ikke noe som ikke måtte beskues fra alle kanter før saken kunne legges til side som ferdig behandlet. Det var både kjekt og slitsomt og jeg tenkte på denne gruppa med en slags skrekkblandet fryd. For de var oppriktige, ikke sure, men ganske intense og jeg befant meg hele tiden i et slags turbulent kaos. Jeg snakket med venner om hvordan jeg skulle gripe dette an og fikk noen råd, men den virkelige åpnebaringen fikk jeg da jeg leste dette verset:

Jeg takker alltid min Gud for dere, for den nåde som er gitt dere i Kristus Jesus 1. Kor.1;4

Jeg oppdaget at i mine tanker så kunne det gjerne ha stått: «Jeg klager og bærer meg over dere når jeg tenker på dere…» Det var en pinlig åpenbaring, jeg følte meg som en dritt, for det var jo jeg som problematiserte dette og ikke tok ordentlig inn over meg at det var de som ville vite, som ville komme i dybden på det vi snakket om. Jeg ville ha en behagelig og helst litt overfladisk samtale. Her var det bare å snu og følge Paulus sitt eksempel, takke for hver enkelt av dem og våge å gå i gang med å sjekke både Skriften og ikke minst mine holdninger. Gruppen ble veldig bra etterhvert, det blir gjerne sånn når hver enkelt får bidra med sitt. Da jeg så etter alle disse årene igjen leser dette verset og de påfølgende:

For i ham er dere blitt rike på alt, på all tale og all kunnskap, fordi Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere, slik at dere ikke mangler noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse. 1.Kor.1:5-7

Så nå (endelig) ser jeg at det er fellesskapet som skaper rikdommen i den gode samtalen, i de forskjellige innfallsvinklene vi har, fordi vi på hver vår måte er rikt utrustet. Om vi gir denne kunnskapen, disse tankene til hverandre, så vokser vi sammen og kan ha det sterke, gode fellesskapet som gir oss det vi trenger for tida som er nå.

Bilde 1: Augustkveld i Bergen, tatt fra Fjellveien. Bilde 2: Mjåtveitelva, Frekhaug

Etter en uvanlig våt sommer har september gitt oss noen nydelige dager med sol og streif av varme. Det er jo ikke sol hele dagen må vite, men det er en time eller to eller til og med tre! Da er det virkelig slik at vi legger merke til det….

Samtidig som solen sender noen stråler over oss om dagen, kommer høstmørket krypende. Jeg har lyst til å skrike nei, nei, nei – jeg er på ingen måte klar for å begynne på høsten, men dagene går sin gang, sånn er det med det.

Jeg har tenkt på lys og hvor utrolig viktig lyset er for oss. Vi trenger det for å leve og trives. Plantene for å få næring og vekst. Uten lyset hvor var vi da? Årstidene veksler og mengden av lys med dem, nå begynner kveldene å bli mørkere og tiden for å tenne lys inne er her. Når lyset veksler slik vi opplever det, så trenger vi et mer konstant lys slik det står i Bibelen:

Da talte Jesus igjen til dem og sa: Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys. Joh.8:12

Vi trenger dette lyset som Jesus gir oss. Det er der for alle som følger ham og tar imot det han vil gi oss. Det er en glede og trøst midt i en urolig verden. Det er fellesskap i å dele dette lyset, men hva da med dem som er utenfor dette fellesskapet, hva ser de? Kanskje vi skal gjøre som fyrvokterne gjorde før i tiden – pusse speilene, reflektorene slik at dette lyset kan skinne enda klarere?

I Tyskland har de et ordtak som sier: Aller anfang ist schwer – eller på norsk: alle begynnelser er vanskelige eller tunge.

Og slik kan det være, tungt eller vanskelig, eller en intens motstand som gjør det uvanlig tregt å komme i gang, mens andre ganger er det lett, det er noe jeg har gledet meg til og endelig, endelig er vi i gang.

Men uansett hvordan vi føler oss så må vi begynne og da gjelder det å begynne i riktig ende. Begynne med starten så og si. Det gjelder dagen, det gjelder bøker, det gjelder oppskrifter – enten det skal lages mat eller strikkes.

Blir det feil i starten så følger feilen med gjennom hele arbeidet og det er frustrerende! Så da er det bedre å rekke opp ( hvis vi snakker om strikking) og starte på nytt, hvem kan ikke kjenne seg igjen i det?

For et par uker siden da vi skulle starte opp med gudstjenester etter sommerferien kom jeg til å tenke på at det viktigste er å starte med Gud. Start med Gud, la relasjonen til ham være begynnelsen. Begynnelsen på dagen, begynnelsen på arbeid og oppgaver som ligger og venter, for da får alt en god start.

Det er i hvert fall det jeg vil tro og det jeg retter tankene mine inn på. Da kan det kanskje bli prestasjon og vårt forhold til Gud er jo ikke basert på det, men på nåde, på Guds godhet i mot oss og Hans gode plan om at vi skal få gå i ferdiglagte gjerninger.

Jeg vender stadig tilbake til disse versene i Efeserbrevet:

For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. Efeserne 2:8-10

Det er fortrøstningsfullt å tenke på at det er bare nåde som gjør at vi er der vi er i dag. Ja, vi har prøvelser, sykdom, vanskeligheter, urolige tanker og relasjoner som ikke er slik vi skulle ønske dem, men først og fremst så er Gud der med sin nåde og hans løsninger. Vi kan velge å gå med ham gjennom dagen, legge alle våre tanker og ønsker fram for han. Søke trøst og oppmuntring i bønnen og i Guds Ord. Dette er med til å gi oss en god start på en ny dag, en ny uke, en ny sesong. For som det står i Lukas 1:37 For ingenting er umulig for Gud.

Dette er et veldig bra tilbud! Å gå i ferdiglagte gjerninger. Det betyr å la Gud lede gjennom dagen, ha en pågående samtale – alle vi vet at å ha to tanker i hodet samtidig er en velkjent øvelse, så å prate med Gud gjennom dagen og gjøre det vi skal av praktiske ting – lett som en plett.
Så la oss ruste oss med den tanken at Guds nåde omgir oss og hans tanker leder oss dag for dag.

Idag leste jeg dette verset i Salmene:

Til deg, Herre, tar jeg min tilflukt. la meg aldri i evighet bli til skamme. Frels meg ved din rettferdighet. Salme 31:2

Når dagene er som de er: kongen er død og familien hans og folket er i sorg. Da møter jeg stadig mennesker som sier: Jeg er mer emosjonell enn jeg hadde forstilt meg. Tårene triller oftere enn jeg hadde trodd, klumpen i halsen er der stadig vekk.

Når dagene er vanskelige og det som jeg visste at før eller senere ville skje, faktisk har skjedd, så er denne salmen en påminning om at tilflukten til Guds Ord og minnet om alle som har ropt til Gud i nød, er et slags fellesskap. Vi sørger på hver vår måte, men vi er sammen. Vi tar vår tilflukt i forskjellige ting, prøver å avlede oss fra tristheten som sitter i. Samtidig er det håpet i Guds og hans ord, som løfter tankene og som lar oss se bakover i takknemlighet og framover med håp. – Og vi har en ny konge som tydelig sier at han håper på Guds hjelp og folkets tillit og støtte, ja, da er dette fortsatt et godt vers å gå til.

Tilflukten til Gud og hans ord, er som et stort varmt teppe, som en ekstra kraft og som et tydelig lys i dager som er tunge.

Det er støv i huset. Det er ikke så merkelig for det blir jo alltid støv i et hus, men hos oss, akkurat nå, ligger det et lag av støv i flere rom. Vi skifter vannrør i hele huset og det fører med seg saging, ut med isolasjonsmatter, tømming av skap og tider med med mye dunking og maskinlyder. Det er greit det, for det blir bra og denne operasjonen var helt nødvendig. Snekkeren ble ferdig i dag og snart skal vi sette alt på plass igjen, håper jeg…

Jeg var nok litt utålmodig tidligere i uka, for jeg kikket inn i et skap for å se om det var mulig å rydde inn igjen det som var tatt ut. Da så jeg at her lå støvet som et jevnt lag over alt, gulvet er glatt av støv og selv om jeg nok setter noen spor her og der så lå og ligger støvet der og dekker det meste.

Dette minnet meg igjen på hvor mye som er bygd av støv og hvordan støv blandet med andre elementer blir som betong, som sterke og urokkelige fjell. Jeg tenker på det forgjengelige når blomster og gress blir til støv og hvordan alle ting på ett eller annet vis avgir støv. slik salmisten skriver:

For Han vet hvordan vi er formet, Han minnes at vi er støv. Menneskets dager er som gresset. Som blomsten på marken, slik blomstrer han. For vinden stryker over den, og så er den ikke mer, og stedet der den stod, vet ikke lenger av den. Men Herrens nåde er fra evighet til evighet over dem som frykter Ham, og Hans rettferdighet når til barnebarn, for dem som holder Hans pakt, og for dem som husker Hans bud , så de gjør etter dem. Salme 103:14-18

Men det er jo ikke bare støv, dette livet, selv om vi ender slik. I mellomtiden skal vi leve, blomstre og nyte det herlige livet vi har fått i gave, ikke sant?

I det siste har jeg tenkt på preposisjoner. Disse små ordene som viser til tid, sted og posisjon. Noen ganger gjør de en stor forskjell og andre ganger utvider de en betydning som kan gjøre en hoppende glad eller ganske deppa.

Hvorfor tenker jeg på dette? Jo, jeg må innrømme at jeg er ganske slurvete når jeg leser. Det er ofte jeg ikke får med meg de små ordene i farten og da må jeg ta en lengre omvei for å skjønne hva dette gentlig handler om. Dette har skjed litt for ofte i det siste, så jeg har funnet ut at her må jeg ta meg tid og lese så sakte at jeg faktisk får med meg det som står der.

Når jeg leser en roman så kommer ofte sammenhengene fram underveis, men når jeg leser i Bibelen blir det noe ganske annet, for se på forskjellen i Kristus og med Kristus. I Kristus – er Kristus inne i meg, troen på ham som er blitt en del av meg. Kristus med meg, den daglige vandringen, samtalen og vennskapet. Det handler om min relasjon til ham på to plan så og si.

Heldigvis kan jeg lese i Bibelen og finne ordene, trøsten og oppmuntringen selv om jeg snubler i preposisjonene for Guds Ord står fast og varer:

For alt kjød er som gress, og all menneskelighet som blomsten på gresset. Gresset visner, og dets blomst faller av. men Herrens ord varer til evig tid. Og dette er det ord som ble forkynt for dere ved evangeliet. 1. Peter 1:24-25

En regnvåt sommer fører til tanker om avløpsrør og avløpsrør fører til tanker om å rense dem, sørge for at de er åpne slik at vannet kan renne fritt. Selv om halve landet har badet i sol og høye temperaturer har vi på vestlandet hatt rikelig med regn de siste ukene. Var det ti dager med sol i sommer? Akkurat nå er vi überhappy hvis solen titter fram og asfalten blir grå og ikke konstant svart.

Jaja, det var ikke det jeg skulle skrive om, men avløpsrør. Du har vel lagt merke til at noen ganger renner vannet litt tregere ut av vasken eller dusjen? Da er det tid for å ta en rens, få vekk hår, såperester, hudrester kanskje noe som har falt ned i røret som absolutt ikke skal være der. Dette er en guffen jobb! Tell me about it! Jeg utsetter det så lenge jeg kan, men det må gjøres for problemet kan ikke tenkes vekk, her må det handling til og jobben må gjøres. Når det er gjort, er det ikke måte på hvor deilig og befriende det kjennes – og jeg tenker, hvorfor lot jeg det gå så lang tid, hvorfor gjorde jeg ikke dette med en gang? Svaret er selvsagt at ubehagelige oppgaver har en tendens til å bli utsatt, fortrengt, oversett så lenge at de nesten står og skriker til deg.

Sånn kan det også være med relasjonen til mennesker og til Gud. Her er det ting som det burde vært ryddet opp i. Her er det samtaler eller følelser som det burde vært tatt tak i og fått opp i lyset.

Da jeg var i jobb, hendte det at datasystemet hang seg opp. Det var ikke mulig å få ting i gang igjen uten å slå av alt og starte på nytt, altså Repent, Reboot, Restart. Det funket hver gang, men det var ikke alltid like enkelt å erkjenne at det var dette som måtte til – slik som det står i disse versene:

Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1.Joh.1:8-9

Jeg har lest Salme 23 utallige ganger. Det er en utrolig vakker, håpefull og livsbejaende salme. Den er så kjent, kjær og gjennomlest at jeg av og til bare durer igjennom uten egentlig å ta innover meg alle de fantastiske tingene som står der. Her er det ligging på grønne enger, hvilens vann, dekte bord, trøst gjennom dødsskygge og etterjaging av godhet.

Det bare velter fram av salige hendelser, det er nesten for mye å ta inn over seg. Men her en dag da jeg leste salmen nok en gang var det et vers som bokstavelig spratt fram og fikk meg til å stanse opp:

Han fornyer min sjel. Han leder meg på rettferdighets stier for Sitt navns skyld. Salme 23:3

Det var disse ordene: Han fornyer min sjel som slo ned i meg. Det følger en * med teksten og der står det: vender min sjel til Seg Selv. Det var akkurat det jeg trengte i disse tider da tankene flyr hit og dit. Det er travle tider i familien, det er avslutninger og det er ting som skal på gjøres før ferien er der og et roligere tempo skal innta livene våre.

Det er da en sinnets fornyelse er på sin plass. Noe som får min fragmenterte hjerne til å roe seg og fokusere på det som er det viktigste, for når vi vender oss til Gud og lar Ham styre, så går det faktisk mye bedre!

Juli er her og da tar denne skriveren ferie, en god stund. God sommer til alle!

Har du avgitt et løfte noen gang? Det tipper jeg at du har! Har du angret? Har du prøvd å komme deg vekk fra dem, finne en annen løsning slik at du ikke akkurat bryter løftet, men slipper å gjennomføre det du har lovet? Hvis jeg gransker meg selv så har jeg vel prøvd på det. Jeg har til og med glemt ting jeg har lovet og det er grusomt flaut.

Vi sier om politikere og andre personer i tillitsposisjoner : «de lover og lyg » Særlig når det er valg ser det ut til at løftene sitter løst og vi tror sånn passe på dem, for vi vet innerst inne at det er noen omstendigheter her som de ikke har helt kontrollen på.

Når det gjelder meg selv, derimot, bør jeg ha en ganske god kontroll på hva jeg kan stå innefor og love. Likevel, det har skjedd flere ganger, enn jeg har lyst til å tenke på, at jeg har angret dypt og inderlig på løfter jeg har gitt. Ikke fordi det var galt å gi dem, men fordi det innebærer arbeid og et visst ubehag – og jeg velger helst det behagelige, om mulig… De gangene jeg har glemt et løfte har jeg hatt mest lyst til å grave meg ned, men det hjelper ingen. Da er det bare å be om tilgivelse og håpe på det beste.

Den som ikke glemmer sine løfter, men står fast ved dem og gjennomfører dem, det er Gud. Se her:

For så mange som Guds løfter er, i Ham er de ja, og i Ham er de amen, Gud til ære ved oss. Han som grunnfester oss sammen med dere i Kristus, og som har salvet oss, er Gud. Han har også beseglet oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter. 2. Kor.1:20-22

Sånn er det med Gud, han kan du stole på, uansett!