En bemerkning fra husbonden fikk meg til å tenke på forfall. Det var antakelig positivt ment, men for meg traff ikke dette utsagnet helt blink. Eller kanskje gjorde den det for jeg begynte å tenke på hvordan ting omkring meg og ikke minst jeg selv forfaller med tiden. Jeg tror nok jeg kan si at jeg kjemper ganske heftig imot forfallet, men når jeg ser meg i speilet er det ikke lenger helt glatt hud som er det mest i øynefallende. Det har hendt at jeg har sett meg selv i butikkvinduet og lurt på hvem den damen jeg ser der er. Jeg skal ikke røpe hva jeg har tenkt da, men jeg har tenkt på hvor ofte jeg bedømmer mennesker ut i fra deres ytre. Det er langt i fra alltid at det er til fordel for noen, verken for den jeg bedømmer eller for meg selv som dommer. Jeg blir selv truffet, når jeg gjør denne øvelsen med å se på meg selv som en ukjent person, hva ser jeg da?

Det handler om omtanke. Det jeg ser, er det nødvendigvis det denne personen er? Disse rynkene og de ekstra kiloene, ja, hva forteller det egentlig om dette mennesket – utover at det har levd en stund? Livet fører til slitasje på ting og på kroppen, men er det slitasje på sjela og ånden også? Ikke i følge Bibelen, les bare her:

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag

2. Kor.4;16

OK, jeg tenker at det er en fin deal, hva er glatt hud mot en vakker sjel, et friskt og oppegående indre? Jeg vet hva jeg vil velge… vet du?