Jeg arvet et pyntehåndkle fra min svigermor. Det er laget i engelsk broderi og jeg var überhappy da det tilfalt meg ved fordelingen av arvegods. Det passet ikke på mitt kjøkken som er lite og uten særlig plass til pynt. Derfor har det hengt i dørvinduet til vaskerommet til pynt og skjul for alt rotet som befinner seg innenfor. Her en dag at jeg så et ganske stort hull i pyntehåndkleet, hm, det må jeg da kunne reparere? Ved nærmere ettersyn ser jeg at hele broderiet er tynnslitt, det holder bokstavelig talt på å falle fra hverandre. Jeg hadde tenkt at jeg kunne feste et stykke stofff i en kontrastfarge bakom, slik at jeg kunne beholde broderiet, men nå ser jeg at det er for seint, jeg vil bare ødelegge begge deler og tiden for pyntehåndkleet er definitivt over. Skal jeg virkelig kaste dette? Skal jeg lappe eller skal jeg la det resirkuleres?

Selvsagt sier Bibelen noe om slike ting og:

Ingen syr en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg. For da vil den nye lappen rive med seg et stykke av det gamle plagget, og riften bli verre. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil vinen sprenge sekkene, og både vinen og sekkene blir ødelagt. Nei, ny vin i nye skinnsekker!»

Markus 2;21-22

Disse ordene kan man ta som en en konkret veiviser i behandlingen av gamle ting. Men enda mer handler de om at Jesus kom med en ny pakt, evangeliet skal nå være for alle mennesker, ikke bare for jøder. Det er en påminning om å forlate gamle tanker og ta imot det nye som Jesus kan gi. Noe for deg?

Har du tenkt på hvor mange ting vi har som må lades? Jeg har mobil og klokke som stadig minner meg på at disse må lades for at de skal fungere. Noen har bil, husbonden har en gressklipper og det er sikkert mange andre greier og dubbeditter som stadig krever strøm og energi. Men hva med oss? Nå etter at de fleste er ferdig med ferien har vel vi fått «ladet batteriene»? Har du? Er du nå fulladet? Klar for høsten og det som skal komme?

I helgen var vi i Rosendal på Kammermusikkfestivalen og hørte vakker musikk og interessante foredrag. Vi hørte flinke, begavede mennesker framføre uendelig vakker, utfordrende og inntrykksterk musikk. Vi var fulladet da vi reiste hjem og jeg har noen perleøyeblikk jeg skal tenke tilbake på utover høsten. Men var jeg ferdig ladet for høsten? Langt i fra, jeg var ladet nok for denne gang, så må jeg som et vanlig batteri lades på nytt med mer musikk, flere opplevelser og inntrykk.

Er det slik med Guds Ord og? Ja, kanskje mer enn noe annet trenger jeg en daglig ladestund for det er så mye i meg og rundt meg som påvirker i en annen retning. Samtidig så har jeg jo Guds Ord i meg og kan «slite» på det om det blir vanskelig med direkte lading. Har vi sagt ja til Jesus, så har vi et batteri i oss med bra med strøm…

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Ef. 2;10

Vi er skapt fulladet, klar til å gå ut og gjøre godt, det er egentlig «bare» å sette i gang. Er du klar?

Konsertbildet er tatt av Jørn Kleiva

Har du tenkt på hvor fantastisk kroppen er satt sammen og virker? Det er virkelig et mirakel, eller egentlig uttallige mirakler som hvert sekund tikker i vei og gjør det hver enkelt celle skal. Jeg tenker ikke på det, ja, ikke før kroppen ikke fungerer som den skal.

For et par uker siden fikk jeg et hekseskudd. Jeg løftet radioen fra benken til gulvet, en lett radio og jeg gjør dette ofte, altså en dagligdags og ganske banal handling. Sa det knakk? Nei, tror ikke det, men ryggen syntes denne bevegelsen var utrolig vond og verre ble det utover ettermiddagen. Det var ikke annet å gjøre enn å avlyse alle avtaler og legge seg flat. De neste dagene var sofaen, varme tepper og puter mine beste venner. Jeg kom meg til legen som sa at dette var muskulært og at jeg skulle ta det med ro. Jo, takk, det var liksom ikke noe annet å gjøre…. ligge litt, gå litt, sitte veldig lite, sånn holdt jeg på og sakte gikk det over. Jeg begynte å glede meg til at jeg om en liten stund skulle klare å bøye meg uten at hele kroppen protesterte mot bevegelsen. For har du lagt merke til hvor mange ganger om dagen du egentlig har behov for å bøye deg? Det legger en først merke til når alle framoverbøyinger er smertefulle. Jeg er heldig, dette gikk over, men jeg tenkte på hvordan kroppen samarbeider, kompenserer for det den ikke får til og hjelper til med oppgavene, tross alt.

Bibelen beskriver menigheten som en kropp, ett legeme – hør bare her:

For om ett lem lider, lider de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham

1. Kor. 12;26-27

Ja, kroppen er slik. Intensjonen for dem som kaller seg troende, Jesus etterfølgere er slik, men fungerer det alltid som det skal? Det gjør jo ikke det, men vi kan minne oss selv og hverandre på disse ordene, de kan få oss på rett spor igjen, ikke sant?