Velkommen: sa naboen da vi kom ramlende med kofferter, vesker og jakker. Så hyggelig å bli ønsket velkommen! Vi kan nesten ikke forstå hverandre fordi vi ikke snakker så mye spansk, men likevel ønsket han oss velkommen tilbake. Tidligere på dagen hadde vi kjappet oss ut av huset, reist med bil og fly, sittet trangt i et sete i flere timer for så endelig å komme fram. Det var deilig på flere måter og særlig det å bli ønsket velkommen. Nå er naboen vår en høflig mann, så denne hilsenen var ingen overraskelse slik sett, men like vel fint å oppleve.

Hvorfor kjentes dette så fint? Jeg var trøtt, det var en lang dags ferd mot natt og jeg kunne ha ignorert det han sa, men det er noe med oppriktigheten i ordene som satte i gang disse tankene. Er det ikke slik at når noen med oppriktighet sier noe hyggelig til deg så er det som en ekstra og uventet gave?

I Bibelen finner vi flere slike utsagn, men denne gangen tenker jeg på dette

Men Jesus skjønt hva de tenkte i hjertet. Han tok et lite barn og stilte det ved siden av seg og sa til dem: «Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den som er den minste av dere alle, han er stor.»

Luk.9;47-48

Det gjelder å ta imot, et vennlig ord, et barn, en handling, Jesus. Det er ikke så vanskelig, det handler bare om å ta imot det som blir tilbudt deg.

I morges da jeg leste dagens vers kom jeg til å tenke på forberedelser. Verset for dagen er slik:

Sett alt inn på å stå din prøve overfor Gud! Vær en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men som legger fram sannhetens ord på rett måte.

2. Tim.2;15

Bare ordet prøve får meg til å tenke på skole og eksamen, eller oppgaver og saker man skal stå til regnskap for på en eller annen måte. Det er slikt som innebærer både arbeid og utfordringer både mentalt og fysisk. Prøve kan fremkalle de verste minner fra skoletiden da leksene var ganske sjuskete gjennomført og jeg håpet inderlig at lærerradaren skulle overse meg. Eller når en sak skulle legges fram og jeg på ingen måte var så godt forberedt som jeg synes at jeg burde være.

Samtidig så tenker jeg på de gangene hvor jeg virkelig var godt forberedt, jeg hadde kost meg med forberedelsene, jeg gledet meg til å legge fram det jeg hadde funnet ut og selv gjennom nervetåka som lett legger seg over meg, klarte jeg å gi en god framstilling, svarte på spørsmål og hadde den gode følelsen av at «dette gikk jo bra!».

Når jeg tenker på disse følelsene – i hver sin ende av skalaen, så og si, så lurer jeg på hvorfor forbereder jeg meg ikke nok til det jag skal gjøre? Kan det være så vanskelig? – Ja, det er det. Livet skjer og livsveien kan ha rikelig med både snublesteiner og -tråder som vi kan møte på. Verset jeg begynte med er en oppfordring, det er en langsiktig øvelse, for det gjelder ikke bare for en oppgave, en sak, men det er en livsholdning. Og livet, ja, det øver vi oss på dag for dag. Lykke til!