I morges da jeg leste dagens vers kom jeg til å tenke på forberedelser. Verset for dagen er slik:

Sett alt inn på å stå din prøve overfor Gud! Vær en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men som legger fram sannhetens ord på rett måte.

2. Tim.2;15

Bare ordet prøve får meg til å tenke på skole og eksamen, eller oppgaver og saker man skal stå til regnskap for på en eller annen måte. Det er slikt som innebærer både arbeid og utfordringer både mentalt og fysisk. Prøve kan fremkalle de verste minner fra skoletiden da leksene var ganske sjuskete gjennomført og jeg håpet inderlig at lærerradaren skulle overse meg. Eller når en sak skulle legges fram og jeg på ingen måte var så godt forberedt som jeg synes at jeg burde være.

Samtidig så tenker jeg på de gangene hvor jeg virkelig var godt forberedt, jeg hadde kost meg med forberedelsene, jeg gledet meg til å legge fram det jeg hadde funnet ut og selv gjennom nervetåka som lett legger seg over meg, klarte jeg å gi en god framstilling, svarte på spørsmål og hadde den gode følelsen av at «dette gikk jo bra!».

Når jeg tenker på disse følelsene – i hver sin ende av skalaen, så og si, så lurer jeg på hvorfor forbereder jeg meg ikke nok til det jag skal gjøre? Kan det være så vanskelig? – Ja, det er det. Livet skjer og livsveien kan ha rikelig med både snublesteiner og -tråder som vi kan møte på. Verset jeg begynte med er en oppfordring, det er en langsiktig øvelse, for det gjelder ikke bare for en oppgave, en sak, men det er en livsholdning. Og livet, ja, det øver vi oss på dag for dag. Lykke til!