Fredag var jeg på konsert og hørte Gustav Mahlers første symfoni, det var fantastisk og mektig. Det som likevel satte seg mest fast hos meg var introduksjonen før konserten, der vi fikk høre at Mahler hadde en tanke om at der den første symfonien slutter skulle den andre begynne. Slik skulle alle symfoniene henge sammen i et hele, som et totalt og helhetlig verk. Jeg vet ikke om han gjennomførte dette i de ni symfoniene han til slutt lagde, men tanken er besnærende for jeg liker sammenhenger og tydelige mønster. Samtidig har jeg de siste ukene lest en andaktsbok der forfatteren skriver om å forstå Guds Ord rett. Han skriver:

Når vi seier at summen av dine ord (Salme 119;160) er sanning, seier vi også at vi må la Bibelen tolka Bibelen. Klare utsegn må kasta lys over det som kan vera dunkelt og tvitydig. Vi må sjå eit vers i samanheng i kapittelet og kapittelet må forståast i lys av heile boka. Kvar bok i Bibelen må tolkast i lys av det resten av Bibelen seier. (Thu, E.: Bibelen – Ein trygg vegvisar. s. 365)

Det er noe vakkert med dette at ting henger sammen. Musikken henger sammen, selv om akkurat Mahler putter mange rare ting inn i sin musikk. Bibelen motsier ikke sitt egentlige innhold, selv om det er mye vi ikke umiddelbart forstår, men en dag vil vi forstå slik det står her:

Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg full ut.

1. Kor. 13;12

Det er håp! Det er fint, jeg liker det, du og?