Jeg tenker på tilgivelse. Jeg har skrevet om å få tilgivelse et par ganger tidligere, men nå tenker jeg på det å tilgi når noen har gjort noe mot deg. Å, det kjennes så urettferdig, så vondt, så nedverdigende…. Jeg kommer aldri til å glemme det som er gjort mot meg og hva har jeg gjort for å fortjene dette?!

Ja, slik kan vi tenke, føle og klage over. Jeg føler at jeg har rett til å klage og bære meg fordi det jeg opplevde var ikke rett, var urettferdig, var sårende…. og slik kan jeg holde på, gjerne på repeat i lange tider.

Hjelper det noe? Kanskje, hvis tilhøreren er enig, eller i hvertfall medfølende. Hjelper det meg? Nei, det er snarere tvert imot, jeg graver meg bare ned i det urettferdige og de sårede følelsene.

Jeg sier ikke at det er greit å bli såret, urettferdig eller nedverdigende behandlet, langt i fra, men det handler om å tilgi og om å gå videre. Det kan være kjempevanskelig å tilgi, kanskje helt håpløst? Det kan kjennes som nok en fornærmelse eller angrep om noen foreslår at dette bør du tilgi, eller sier: du kommer deg ikke videre om du ikke tilgir dette. Hva skal man med slike venner? – de er kanskje de beste vennene du kan ha – om jeg skal våge meg fram på så og si.

Peter stilte spørsmål til Jesus:

Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange ganger som sju? «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!»

Matt. 18;21-22

Jeg tror nok Peter tenkte at han tok godt i, men Jesus vil at vi skal komme ut av telling på gangene vi tilgir. Hvorfor det? Det er godt for oss, det er en lettelse å få tilgivelse og det er å sette dobbelstrek i regnskapet ved å tilgi.