Velkommen: sa naboen da vi kom ramlende med kofferter, vesker og jakker. Så hyggelig å bli ønsket velkommen! Vi kan nesten ikke forstå hverandre fordi vi ikke snakker så mye spansk, men likevel ønsket han oss velkommen tilbake. Tidligere på dagen hadde vi kjappet oss ut av huset, reist med bil og fly, sittet trangt i et sete i flere timer for så endelig å komme fram. Det var deilig på flere måter og særlig det å bli ønsket velkommen. Nå er naboen vår en høflig mann, så denne hilsenen var ingen overraskelse slik sett, men like vel fint å oppleve.

Hvorfor kjentes dette så fint? Jeg var trøtt, det var en lang dags ferd mot natt og jeg kunne ha ignorert det han sa, men det er noe med oppriktigheten i ordene som satte i gang disse tankene. Er det ikke slik at når noen med oppriktighet sier noe hyggelig til deg så er det som en ekstra og uventet gave?

I Bibelen finner vi flere slike utsagn, men denne gangen tenker jeg på dette

Men Jesus skjønt hva de tenkte i hjertet. Han tok et lite barn og stilte det ved siden av seg og sa til dem: «Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den som er den minste av dere alle, han er stor.»

Luk.9;47-48

Det gjelder å ta imot, et vennlig ord, et barn, en handling, Jesus. Det er ikke så vanskelig, det handler bare om å ta imot det som blir tilbudt deg.