I går ramlet jeg, jepp, fallt på flat mark mens jeg gikk på veien. Det er ikke så uvanlig at jeg faller verken i det fysiske livet eller i det åndelige, men det er ganske lenge siden jeg har klasket i bakken slik som i går. Alt var min feil, det var ikke glatt, det var ikke noe annet å snuble i enn mine egne føtter, så da gjorde jeg det. Jeg prøvde å reise meg med en gang, men du vet når man har falt sånn rett ut så tar det sin tid å komme seg på beina. Før jeg var helt oppe stanset det en drosje, et ungt, vennlig ansikt rullet ned vinduet og spurte hvordan det gikk. Jeg sa selvsagt at det gikk helt fint, bare tull selvsagt, og hun skjønte nok at dette ikke var helt sant. Hun spurte om hun kunne kjøre meg noe sted og i et anfall av fornuft spurte jeg om hun kunne kjøre meg hjem. Hun kjørte først pasasjeren som satt i bilen før hun kjørte meg hjem og ventet til hun så jeg var vel inne i huset igjen. For en omsorg!

Jeg tenkte på den barmhjertige samaritan, du vet han som tok seg av denne mannen som var falt blant røvere og samaritanen som var en fremmed tok seg av ham.

Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham.

Luk. 10;33

Jeg hadde nok klart å komme meg hjem uten altfor store ubehageligheter, men det var godt å kjenne omsorgen og villigheten til å strekke seg litt lenger for å bistå meg. Jeg sitter i dag og ser ut av vinduet, kjenner hånden dunke litt og tenker på at det skal ikke så mye til for å vise omsorg og barmhjertighet, det er bare å gripe sjansen når den byr seg. Jeg håper at hun som hjalp meg kjenner velsignelsen av den gode gjerningen – at det var verdt det…

Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet

Matt.5;7