Nå runder vi januar og den første måneden av dette nye året er snart bak oss. Ble januar slik du hadde tenkt? Trente du like mye som du hadde tenkt da du bestemte deg for nyttårsforsettene? Begynte du på den nye hobbyen? Holder du på fortsatt? Jeg skal innrømme at jeg har sluttet å sette meg nye, hårete mål fordi jeg blir så skuffet over meg selv, hvor lite utholdende jeg faktisk er. Men jeg prøver å legge stor vekt på å fortsette med det jeg holder på med og det er min utholdenhetsøvelse.

Jeg leser en bibelleseplan og på lørdag begynte jeg å lese om Job og hvordan livet hans ramlet sammen rundt ham. Han fortsatte å sette sin lit til Gud og anklaget ham ikke for alt som rammet ham. I andakten som fulgte med var det snakk om å holde seg på sporet slik det står:

Stødig gikk jeg i dine spor, føttene vaklet ikke

Salme 17:5

Så hva kan vi gjøre for å holde oss på sporet? Jeg tenker at det handler om å fortsette der jeg slapp. Tilgi seg selv, slik Gud har tilgitt oss og ikke la seg trykke ned av det vi ikke får til. Det gjelder å holde blikket på målet og ikke gi opp – det var dette med å øve seg da…

Liker du perler? Noen er helt betatt av perler og når vi leser i eventyrene om skatter så er det ofte perler med i disse fortellingene. Til og med i Bibelen er perler med som et bilde på hvor viktig og verifullt himmelriket/ Guds rike er:

Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den

Matt. 13;45-46

Mine perler er nok ikke like verdifulle, men de er gode minner om menneskene jeg har fått dem fra og gleden de hadde av å gi dem til meg. Har du tenkt på hvordan perlene blir laget? Et lite irriterende rusk blir plassert inne i muslingen og den lager lag på lag med perlemor som dekker dette irriterende og etter mange år på denne måten blir den til en vakker perle. Det er nesten som å så:

Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst.

1.Kor. 3;6-7

Det tar tid å skape en perle og selv om vi kan forklare hvordan dette skjer så er det likevel slik Bibelen sier: Gud gir vekst. Uten Guds skaperkraft i naturen og i oss skjer det ikke mye. Vi kan gjøre vår del – plante, så og vanne og deretter vente på at veksten skal ta til. Slik er det også med oss, det tar tid å innarbeide nye vaner, styrke verdiene vi har i livet vårt, se det vi håper på skal bli virkelig. Klarer vi å utholde det? Vi kan jo øve oss og med hjelp fra Gud håpe på vekst.

Husbonden og jeg er så heldige at vi har flere barnebarn. Noen av dem elsker å lage ting og de liker å vise dem fram og noen ganger gi dem bort. Etterhvert har det kommet tegninger, små installasjoner, pyntegjenstander og annet inn i huset, ledsaget av en tindrende begeistring over hva de har laget. Det er ikke alltid jeg skjønner hva tingen skal framstille eller hva som er motivet for tegningen, men som oftest er giveren så begeistret at forklaringen kommer susende uten at jeg må prøve meg på en tolkning eller spørre når gjettingen ikke har ført fram. I julen kom det seglende både tegninger og annet som fikk sin rettmessige plass på hyllen ved spisebordet slik at alle kunne se mestervekene og rosen kunne komme skaperen til gode. Dette fikk meg til å tenke på versene i Bibelen:

Dere er verdens lys. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Man tenner heller ikke en lampe og setter den under en skjeppe, men på lampefoten, så den lyser for alle i huset. La da deres lys skinne slik for menneskene at de ser de gode gjerningene dere gjør, og priser deres Far, han som er i himlene.

Matt. 5;14-16 (Bibelen oversatt av K.A.Pollestad, 2023)

Våre barnebarn er ikke preget av beskjedenhet når det gjelder egne ferdigheter og vi er slett ikke uhildet når det gjelder deres kapasiteter, men det jeg misunner dem litt er denne begeistringen over å få til ting. Denne umiddelbare gleden over å lage noe og gi det til noen du vet vil sette pris på det – uansett hvor vellykket eller mislykket det er. Jeg tror Gud ser på oss med minst den samme velviljen som vi ser på våre barnebarn. Han vil at vi skal vise fram og ikke skjule våre gaver og talenter, ikke for å skryte over oss selv, men for å gi ham ære, han som har skapt oss.

En ny plan, en ny aktivitet, ett nytt forsett…. Er det ikke det vi gjør når det nye året begynner? Mange av oss lager oss et nyttårsforsett i januar og håper (?) at det skal bli realisert i løpet av året. Treningssentrene er fulle av ivrige folk som lar svetten strømme, folk begynner på kurs i det ene og det andre og vi leser om periodisk faste. Det må liksom skje noe når det nye året begynner.

Jeg gjør denne øvelsen hvert år. Jeg bestemmer meg for noe jeg skal begynne med, eller fortsette med og så kjører jeg løs. Hvordan går det da? Jo, det jeg skal fortsette med, det går fint, men det nye som jeg skal begynne med går superfint de første dagene, så halter det mer og mer inntil alt stopper opp og jeg må enten forkaste tiltaket eller legge om planen og starte på nytt. Det er akkurat her tanken kom til meg, det som står i salmene i Bibelen:

Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn.

Salme 37;5

For når jeg legger mine tanker og planer fram for Gud, så vil han gi meg noen gode og kloke tanker og innskytelser slik at årets nye planer kan lykkes.

Og hvem har forresten sagt at vi bare kan begynne med nye kjekke ting i januar? Hver dag er en ny begynnelse, en ny mulighet, har du tenkt på det?