Har du tenkt på hvor mange typer stier Bibelen snakker om? De er både smale, mørke, rette, ugudelige, gamle og jevne, men de leder eller oppfordrer alltid til et nærmere fellesskap med Jesus. Dette tenkte jeg på da jeg gikk en tur en dag til den nærmeste parken her. For å komme dit må jeg gå på et usikret sti som har en høy mur på den ene siden og et bratt stup på den andre, og slik som det er så mange andre steder tærer vind og regn på fjellet under stien. Jeg har lett for å katastrofetenke når jeg tenker på denne stien, men når jeg fester blikket på målet går det bra i det jeg holder meg nær muren og ikke går på den ytre siden.

Hvorfor snakker Bibelen så mye om stier og veier? Ja, det er vel slik vi beveger oss fra det ene stedet til det andre både helt konkret og gjennom livet. Vi lager planer for hva vi skal gjøre i dag, den neste dagen og dagene framover. Vi beveger oss fordi det er en nødvendighet og da må vi velge; hvor skal jeg gå, i hvilken retning? Hva skal jeg gjøre, med hvilke midler? Da gjelder det å søke råd hos den beste rådgiveren og holde seg til dem.

Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord.

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti

Salme 119: 9 + 105

For to uker siden kjørte husbonden og jeg over fjellet. Været var strålende, men over fjellet var det sterk vind og kolonnekjøring. Vi måtte vente i nesten to timer før vi kunne begi oss over det høyeste partiet av fjellet. Har du kjørt i kolonne? Jeg må si at jeg blir så rørt, beveget rett og slett når jeg ser den lange rekken med biler som slynger seg langs fjellsiden. Det er som et langt dyr med et stort hode (brøytebilen) og mange mindre ledd med blinkende lys som beveger seg i et rolig tempo fram til et tryggere sted. Brøytebilen rydder veien og hver enkel bil gjør sin del, setter på varsel lys, innordner seg farten og følger på. Vi har det samme målet – å komme trygt fram.

Jeg tenkte at dette er som Kristi legeme, vi er alle en liten del av en større enhet, hver gjør sin del og når vi gjør det kommer vi fram til målet.

…Men Gud satte legemet slik sammen at han ga det ringeste størst ære, for at det ikke skal være splittelse i legement, men lemmene ha samme omsorg for hverandre.

1. Kor.12;24-25

Har du prøvd å lese tankene til noen? Hvordan gikk det? Jeg har selvsagt prøvd og noen ganger er det åpenbart hva personen jeg har foran meg tenker på, men som oftest er jeg helt på bærtur. Noen ganger når jeg prøver å få litt fart på en samtale, få noen til å ta en beslutning, finne ut hva vedkommende egentlig ønsker så kommer jeg med mange – og i mine øyne – gode forslag. Det blir ikke så godt mottatt og skal jeg være ærlig ( og det er vi jo her) så blir jeg superfrustrert om noen prøver å foreslå ting jeg kanskje kan tenke på, jeg blir virkelig grådig irritert. Derfor ble jeg kanskje ekstra oppmerksom da jeg leste i Matteus om Jesus som møtte to blinde på veien til Jeriko:

Da de dro ut av Jeriko, fulgte mye folk med ham. Ved veien satt to blinde, og da de fikk høre at Jesus gikk forbi, ropte de:»Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!» Folk snakket strengt til dem og ba dem tie stille, men de ropte bare enda høyere. «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!» Da stanset Jesus, ba dem komme og spurte dem:»Hva vil dere jeg skal gjøre for dere?» De svarte:»Herre, la øynene våre bli åpnet!» Jesus fikk inderlig medynk med dem, og han rørte ved øynene deres. Straks kunne de se, og de fulgte ham.

Matt. 20:29 – 34

Dette er en innholdsrik historie med mange elementer som man kan legge vekt på, men for meg ble lyset særlig satt på dette at Jesus, enda det var ganske åpenbart hva som var deres behov, tok seg tid til å stanse, be dem komme bort til seg og spurte dem hva de ville han skulle gjøre for dem. Hvor lett ville det ikke vært å overse denne skrikingen eller bare feie innom for å gi dem synet tibake? Det er flere ganger vi leser om at Jesus spurte de han møtte om å si hva de ville han skulle gjøre for dem. Altså: formulere et ønske, et behov enda han helt sikkert ville visst det uansett. Jeg tror at Gud vet hva vi tenker, men han «driver ikke med tankelesing», han vil at jeg skal tenke etter og selv finne ut hva som er mitt egentlige behov og si det til ham. Og når jeg ikke skjønner det gir han meg ofte et tips. Vi må jobbe litt med å finne ut hva vi ønsker oss, men det bør vi vel tåle?