Husker du hvordan det var å lære seg å dele? Det tenkte jeg på her en dag. Jeg tenkte først på hvordan vi i utgangspunktet er totalt egoister. Du har vel sett hvordan små barn holder hylende og skrikende fast på «sine» leker og absolutt ikke vil dele bilen, toget, legoen eller andre ting med sine lekekammerater? Vi har selv lært, enten på den medgjørlige eller den motvillige måten, å dele med hverandre. Det er ikke enkelt å dele, i hvert fall ikke hvis det som skal deles er et knapphetsgode. Jeg husker fra min barndom at når jeg skulle dele noe med mine brødre så skulle det være på milimeteren enten det nå var is eller brus eller noe helt annet. Da var reglene klare: en deler, de andre velger og den som har delt velger sist. Det er tøft, men nødvendig å lære å dele, da blir egoet satt på en kraftig prøve.

Likevel, vi deler jo hele tiden andre ting slik som bilder, opplevelser, tanker og ord. Noen ganger kan det bli litt mye av det gode, men da gjelder det vel å tenke etter: Hva er godt? Hva bygger opp? Hva vil det bety for den jeg deler dette med? Har jeg min neste i tankene når jeg deler? I Bibelen leser vi om å dele og om motivasjonen bak slik som her:

Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre, for slike offer er til glede for Gud

Hebr. 13;16

Søndag var husbonden og jeg i Minnekirken ved Solgården i Villa Jojosa. Vi går ikke vanligvis i Den norske kirken, men når vi er borte fra vår vanlige menighet er det fint å møte andre søsken i troen der de måtte være.

I salmeboken til Den norske kirken er det mange vakre, inspirerte og nydelige salmer som forteller om levd liv, erfaringer av alle slag og samtidig ord til trøst og oppmuntring. Det står i Bibelen at vi skal synge salmer og lovsanger fordi de lærer oss noe om livet med Gud og hverandre se bare her:

La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud

Kol.3;16

Salmen som ble stor, vakker og mektig denne gangen var denne:

Å, for djup i Jesu kjærleik

Tekst: Samuel T. Francis 1875

Oversett: Tormod Vågen 1935

Melodi: Thomas J. Williams 1896

1 Å, for djup i Jesu kjærleik!
Utan grenser, botnlaus, fri!
Som ei mektig havsens bylgje
har han løynt mi syndetid.
Over, under, rundt omkring meg
er hans sterke kjærleiks straum,
driv meg fram imot mitt heimland,
dyre, fagre framtidsdraum

2 Å, for djup i Jesu kjærleik!
Sprei hans pris frå hav til hav:
Kor han elskar alle, alle,
frelser oss frå synd og grav,
kor han vaktar sine kjære
som han kjøpte med sitt blod,
kor han bed for veike vener,
sender kraft og trøyst og mod!

3 Å, for djup i Jesu kjærleik!
Ingen stad eg kviler så.
Som eit mektig hav av signing,
som ei hamn av fred og ro!
Å, for djup i Jesu kjærleik!
Der min himmels himmel er.
Mine lengsler stig mot trona,
mine augo Lammet ser.

Jeg leser i Evangeliet etter Markus og der leser jeg historien om Bartimeus, denne blinde mannen som iherdig ropte etter Jesus: Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Mange prøvde å få ham til å tie, men han ga seg ikke før han fikk Jesus sin oppmerksomhet. Jesus ba han komme bort til seg og så stiller han Bartimeus et spørsmål:

Jesus tok til orde og sa til ham: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Den blinde sa til ham: Rabbuni, at jeg må få synet igjen.

Markus 10;51

Det er mange ting å stanse ved i denne fortellingen. Bartimeus sin oppmerksomhet på muligheten som kom hans vei, hans iherdighet og motstanden han møtte.

Det som stanset meg var for det første Jesus sitt spørsmål: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Tror du at Jesus stiller også oss dette spørsmålet? Jeg tror det. Særlig i disse stundene hvor jeg roper etter hjelp både åndelig og praktisk.

Det andre jeg stanset ved var Bartimeus sitt svar; det at han visste hva han ville Jesus skulle gjøre for han – la meg få synet igjen. Etter hvert som jeg har tenkt på dette, har jeg stilt meg selv spørsmålet: Vet jeg egentlig hva jeg vil at Jesus skal gjøre for meg? Altså virkelig vil? Jeg er jammen ikke sikker. Kanskje mitt svar vil være det samme som Bartimeus? La meg få synet igjen! Jeg ser jo, sånn fysisk mener jeg, men kanskje jeg trenger å få pusset mine sosiale og åndelige briller slik at jeg kan se klarere? Fange opp det som skjer rundt meg? Det er det jeg tror jeg vil at Jesus skal gjøre for meg, – hva med deg?