Husker du hvordan det var å lære seg å dele? Det tenkte jeg på her en dag. Jeg tenkte først på hvordan vi i utgangspunktet er totalt egoister. Du har vel sett hvordan små barn holder hylende og skrikende fast på «sine» leker og absolutt ikke vil dele bilen, toget, legoen eller andre ting med sine lekekammerater? Vi har selv lært, enten på den medgjørlige eller den motvillige måten, å dele med hverandre. Det er ikke enkelt å dele, i hvert fall ikke hvis det som skal deles er et knapphetsgode. Jeg husker fra min barndom at når jeg skulle dele noe med mine brødre så skulle det være på milimeteren enten det nå var is eller brus eller noe helt annet. Da var reglene klare: en deler, de andre velger og den som har delt velger sist. Det er tøft, men nødvendig å lære å dele, da blir egoet satt på en kraftig prøve.

Likevel, vi deler jo hele tiden andre ting slik som bilder, opplevelser, tanker og ord. Noen ganger kan det bli litt mye av det gode, men da gjelder det vel å tenke etter: Hva er godt? Hva bygger opp? Hva vil det bety for den jeg deler dette med? Har jeg min neste i tankene når jeg deler? I Bibelen leser vi om å dele og om motivasjonen bak slik som her:

Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre, for slike offer er til glede for Gud

Hebr. 13;16