For mange år siden var det mye snakk om å ha en visjon, kanskje det var på den tiden da New Public Management ble prøvd innført på mange arbeidsplasser? Spørsmålet var ofte: hva er din visjon? Eller når det gjalt en organisasjon: hva er organisasjonens visjon? Dette fislet vekk etter noen år – høres det snakk om dette nå? Høres det ikke litt klisje – gammeldags ut? Eller er det bare slik at vi nå snakker om det samme, bare med andre ord?

Jeg tror det er slik at det som før ble omtalt som en visjon/ ha en visjon, nå blir uttrykt som et ønske. Hva ønsker jeg at skal skje framover, hva vil jeg se at denne organisasjonen utvikler seg til? Hva ønsker jeg for min familie, det arbeidet jeg driver på med?

Tenker du kanskje at disse tankene bare gjelder for de aller yngste? De som er i ferd med å entre skole-, studie-, arbeidslivet? De som har holdt på i arbeidslivet en stund og vil orientere seg på nytt? De unge pensjonistene?

Jeg leste nettopp i Bibelen:

Josva var nå gammel og langt oppe i årene. Herren sa til ham:»Du er nå gammel og langt oppe i årene, men ennå er det mye land som det gjenstår å innta.»

Josva 13;1

Tenk på det: Josva må ha vært langt oppe i åttiårene og likevel sier Gud til ham, det er ennå mye å innta. Her er det ikke snakk om noen rolig pensjonist tilværelse, men fortsatt arbeid, fortsatt planlegging for det som skal skje framover. Jeg tar meg selv i å ikke legge så mange planer for tiden. Jeg tror jeg må gjøre slik vi gjør når mobilen, pc-en eller en digetal dings har hengt seg opp: repent, reboot, recharge – det er mye som fikser seg da. Det gjelder å la seg selv begynne på nytt uansett alder – husk – du har noe å bidra med, noe nytt å innta – det vil si bli en Josva.

Hvordan føler du deg når du skal gjøre noe nytt, noe du aldri har gjort før? Er du spent, urolig, eller tenker du at dette kommer til å gå bra? Har du en ekte Pippi-holdning som tror at om du prøver så går det nok fint? Da er du blant de heldige, for selv er jeg nok av den mer pinglete sorten som i det lengste prøver å unngå å gjøre skumle ting, eller ting jeg tror er skummelt. Men å gjøre nye ting er bra for oss, den erfaringen kan jeg dele, for når jeg har gjort noe nytt og det har gått rimelig greit så kjenner jeg på en fantastisk mestringsfølelse. Jeg glemmer alle mine kvaler, jeg kan til og med le litt av dem og så blir dette nye en del av mitt reportoar, noe jeg kan eller i hvert fall har prøvd.

For noen år siden leste jeg en bok av Shonda Rhimes som heter Year of Yes. Det er en bok der hun blir utfordret av søsteren sin til å si ja til alt hun synes er skummelt. Rhimes er forfatteren bak TV-serien Grey`s Anatomy blant mye annet. En dame som får til så mye, er hun virkelig redd for noe, synes hun noe er skummelt? Å ja, skal det vise seg gjennom boken. Det var en tankevekker for meg for når jeg ser på mennesker som får til ting jeg synes er imponerende og beundringsverdig, så har jeg det med å tro at de fikser alt. Det er selvsagt bare tull, men det får meg også til å tenke på hvor får de all denne selvtilliten fra? Kanskje de gjør som Paulus?

Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.

Fil. 3;13-14

Er det dette som skal til for å gjøre noe nytt? Ikke se seg tilbake på det som gikk galt, eller kunne ha gått galt, men ha tillit til at Gud vil gi meg kraft, styrke og mot til stadig å gjøre nye ting? Skal vi velge å tro det? – øve på å tro det?

I de siste dagene har jeg tenkt på tillit, å få tillit, å ha tillit. Tillit er noe du gjør deg fortjent til og du har den bare så lenge du ikke svikter den eller de som har gitt deg tillit. Det er ganske tøffe kår for å få og beholde tillit. I noen situasjoner kan det bare være et bitte lite feiltrinn som gjør at tilliten forsvinner eller blir brutt. I andre blir det begått feil, men ikke slik at tilliten ikke opprettholdes, man kan få gå videre i tillitsforholdet selv med «en stripe i lakken».

Jeg har tenkt på min tillit til Gud, har jeg tillit til ham? Jeg burde si, klart at jeg har og det har jeg i teorien, men hvis jeg gransker praksisen min så ser det ikke alltid slik ut. Jeg har lagt merke til at hvis jeg prøver å huske hvor mange ganger jeg har hatt grunn til å ha tillit til Gud og erfart det, så er de uendelige. Jeg kan faktisk ikke komme på en eneste gang han har sviktet meg! Hvis jeg ser dette fra den andre kanten så kan jeg vel heller telle på noen få fingre de gangene jeg ikke har sviktet Gud.

For jeg setter ikke min lit til buen, det er ikke sverdet som redder meg. Nei, du har frelst oss fra fienden, dem som hater oss, gjorde du til skamme. Vi fryder oss alltid i Gud, vi priser ditt navn til evig tid.

Salme 44; 7-9

Vi var en flokk som var på sirkus for en stund siden, det var gøy, det var spennende og imponerende. De som imponerte mest var akrobatene, de to som gir livet og tryggheten sin i hendene på hverandre og må være 100% sikker på at de er på rett plass til rett tid – alltid. Av og til kjennes livet som en stor, utfordrende, nesten en akrobatisk øvelse, da er det godt å vite at Gud er der evig og alltid.

Oj, oj, bare overskriften får meg til å tenke på om det er så lurt å gå ut med dette utsagnet? Men jeg fikk en tanke om at nå får vi ta «tyren ved hornene» og snakke om dette vanskelige: tvil.

Tvil når det gjelder troen, tvil når det gjelder om Gud virkelig er i stand til å løse denne situasjonen, dette behovet. Det er ikke lett å dele tvil med noen som ikke er helt på samme kanal som deg. For eksempel: når du snakker med såkalte realister som skal få beina dine ned på bakken eller når du skal dele dine skjøre og litt usikre tanker, så kommer tvilen snikende. Er det nå virkelig slik… Vi leser i Bibelen om at Eva møtte slangen i Edens hage, hva gjorde han? Han sådde tvil – har Gud virkelig sagt. Jeg klarer fint å så tvil om meg selv, når jeg er i det humøret, tror jeg virkelig at jeg kan… eller vet… Joda, tvilen har mange ansikter. I tvil om troen, er det mange som sliter seg ut i den mørke og endeløse ørkenen.

Men jeg tenker at det veldig begrenset hva jeg fatter og forstår, så da … også fordi jeg er litt lat, har jeg kommet til at jeg må erkjenne min tilkortkommenhet og si: Dette skjønner jeg ikke, men kanskje en dag vil jeg ane et svar. – og jeg må bestemme meg for hvor viktig er denne saken for meg i det store bildet. Det er forunderlig hvor mange spørsmål, tvil og funderinger som ender i den store boksen «ikke viktig i det hele tatt». Men det finnes hjelp å få! Les dette:

«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror». Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»

Markus 9; 23-24

Tvil kan være en god ting. Tvilen kan få deg til til å stanse opp og tenke etter, snu eller fortsette, men la ikke tvilen stenge deg inne, la den heller sende sitt skarpe lys over det du og jeg holder på med, vi tåler vel det?

I hagen vår har vi et hjertebladtre. Det er høyt, bredt og vakkert hele året, med eller uten løv. Under en av stormene i høst knakk en av de større greinene i toppen. Greina har hengt og dinglet i lange tider, men da vi kom hjem fra ferie for kort tid siden så vi at den hadde falt ned.

Nå er det jo vanlig at man tar inn kvister og driver dem fram inne slik at vi får en følelse av vår i heimen. Ikke minst gjør vi dette ved påsketider. Husbonden plukket med seg greiner både herfra og derfra og blant annet tok han inn noen kvister fra denne greina som nettopp hadde falt ned. Jeg satt greiene fra bjørk og selje i en vase og kvistene fra hjertebladtreet i en annen. Jeg tenkte at disse fra hjertebladtreet ikke kom til å sprette ut for de har nok tørket ut der greina hang og slang i lange tider, men kvistene er vakre, så hvorfor ikke…

Til min store overraskelse har det kommet grønne blad på kvistene, det skulle etter mine beregninger ikke ha skjedd, men der står de grønne og fine. Jeg ble slått av hvor mye spirekraft det tross alt er disse kvistene. Ja, de står i vann i et varmt rom, men tenk på hvordan de har hatt det før! Det er som når vi leser i Bibelen og lar oss inspirere av ordene, de er som god, næringsrik gjødsel – de gir ny livskraft, energi og glede. En knekket grein som likevel blir grønn og frodig, det er et lite mirakel om vi tenker etter…

De er plantet i Herrens hus og blomstrer i forgårdene hos vår Gud. Ennå i alderdommen bærer de frukt, de er friske og frodige.

Slame 92:14 -15