I de siste dagene har jeg tenkt på tillit, å få tillit, å ha tillit. Tillit er noe du gjør deg fortjent til og du har den bare så lenge du ikke svikter den eller de som har gitt deg tillit. Det er ganske tøffe kår for å få og beholde tillit. I noen situasjoner kan det bare være et bitte lite feiltrinn som gjør at tilliten forsvinner eller blir brutt. I andre blir det begått feil, men ikke slik at tilliten ikke opprettholdes, man kan få gå videre i tillitsforholdet selv med «en stripe i lakken».

Jeg har tenkt på min tillit til Gud, har jeg tillit til ham? Jeg burde si, klart at jeg har og det har jeg i teorien, men hvis jeg gransker praksisen min så ser det ikke alltid slik ut. Jeg har lagt merke til at hvis jeg prøver å huske hvor mange ganger jeg har hatt grunn til å ha tillit til Gud og erfart det, så er de uendelige. Jeg kan faktisk ikke komme på en eneste gang han har sviktet meg! Hvis jeg ser dette fra den andre kanten så kan jeg vel heller telle på noen få fingre de gangene jeg ikke har sviktet Gud.

For jeg setter ikke min lit til buen, det er ikke sverdet som redder meg. Nei, du har frelst oss fra fienden, dem som hater oss, gjorde du til skamme. Vi fryder oss alltid i Gud, vi priser ditt navn til evig tid.

Salme 44; 7-9

Vi var en flokk som var på sirkus for en stund siden, det var gøy, det var spennende og imponerende. De som imponerte mest var akrobatene, de to som gir livet og tryggheten sin i hendene på hverandre og må være 100% sikker på at de er på rett plass til rett tid – alltid. Av og til kjennes livet som en stor, utfordrende, nesten en akrobatisk øvelse, da er det godt å vite at Gud er der evig og alltid.