Hvordan føler du deg når du skal gjøre noe nytt, noe du aldri har gjort før? Er du spent, urolig, eller tenker du at dette kommer til å gå bra? Har du en ekte Pippi-holdning som tror at om du prøver så går det nok fint? Da er du blant de heldige, for selv er jeg nok av den mer pinglete sorten som i det lengste prøver å unngå å gjøre skumle ting, eller ting jeg tror er skummelt. Men å gjøre nye ting er bra for oss, den erfaringen kan jeg dele, for når jeg har gjort noe nytt og det har gått rimelig greit så kjenner jeg på en fantastisk mestringsfølelse. Jeg glemmer alle mine kvaler, jeg kan til og med le litt av dem og så blir dette nye en del av mitt reportoar, noe jeg kan eller i hvert fall har prøvd.

For noen år siden leste jeg en bok av Shonda Rhimes som heter Year of Yes. Det er en bok der hun blir utfordret av søsteren sin til å si ja til alt hun synes er skummelt. Rhimes er forfatteren bak TV-serien Grey`s Anatomy blant mye annet. En dame som får til så mye, er hun virkelig redd for noe, synes hun noe er skummelt? Å ja, skal det vise seg gjennom boken. Det var en tankevekker for meg for når jeg ser på mennesker som får til ting jeg synes er imponerende og beundringsverdig, så har jeg det med å tro at de fikser alt. Det er selvsagt bare tull, men det får meg også til å tenke på hvor får de all denne selvtilliten fra? Kanskje de gjør som Paulus?

Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.

Fil. 3;13-14

Er det dette som skal til for å gjøre noe nytt? Ikke se seg tilbake på det som gikk galt, eller kunne ha gått galt, men ha tillit til at Gud vil gi meg kraft, styrke og mot til stadig å gjøre nye ting? Skal vi velge å tro det? – øve på å tro det?