Har du hørt om forherdelsesobjekt? Vet du hva det er? Eller kan du tenke deg hva det er?

Enkelt forklart så er det: ting vi skulle ha gjort, brev og meldinger vi skulle ha skrevet, telefoner vi skulle ha tatt, oppgaver vi skulle tatt tak i…. og slik kan vi fortsette. Ja, hva med dem? Vi lar dem ligge, vi gjør ikke noe med dem, vi prøver å fortrenge dem og fortelle oss selv at dette haster virkelig ikke. Og selvsagt har vi rett, det er ikke ting som haster så veldig, men de bør gjøres – om ikke annet for vår mentale helse sin skyld. Kanskje er det noe som burde haste? Noe med å sende den meldingen, ta den telefonen, besøke denne personen?

Hvorfor gjør ikke vi, altså jeg, noe med det? Ofte fordi det som skal gjøres krever litt ekstra, litt mer innsats enn det jeg har lyst til å sette inn eller at jeg kommer på det og får ikke gjort det med en gang. Av erfaring vet jeg at det kommer påminninger. Disse påminningene kommer som små tankedrypp, som purringer, som åpenbare signal, men likevel kan jeg velge å ignorere dette, rett og slett forherde mitt hjerte og late som om denne saken ikke angår meg i det hele tatt. Det er slik ting vi kaller forherdelsesobjekt i vår familie.

Når det heter: Idag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde, som under opprøret

Hebr. 3;15

Det er en advarsel i dette verset om ikke å gjøre slik som du gjorde før. Det er en påminning om å ikke følge det gamle mønsteret, men å ta tak, gjøre det som må gjøres og ikke la noe bli et forherdelsesobjekt.