I dag leste jeg noen vers i Salme 103. Det er en salme som minner oss om hva Gud har gjort for oss og som vi trenger å bli minnet på. Ja, det trenger i hvert fall jeg! Jeg vet ikke hvordan det er med deg? Har du det sånn at det som vi har tilgang til hver dag ikke blir så spektakulært eller flott? Jeg har lett for å glemme eller sette ordentlig pris på det jeg har og det jeg omgir meg med. Jeg tenker ikke på helsen om det ikke akkurat i øyeblikket gjør vondt ett eller annet sted. Jeg tenker ikke på at jeg kan mangle mat, med mindre det er tomt i kjøleskapet (noe det sjeldent er). Jeg tenker derimot mye på at det mangler sol og oppholdsvær når det bøtter ned dag etter dag. Er jeg virkelig så nærsynt at disse tingene er det som dukker opp i tankene mine? Jepp, sånn er det – i det daglige… Men når jeg leser Salme 103 får jeg øynene opp for det som virkelig betyr noe…

Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet. Han metter ditt liv med det gode, du blir ung igjen som ørnen.

Salme 103;1-5

Det er akkurat det: Glem ikke alt det gode han gjør! Er det ikke derfor vi kan leve ganske bekymringsfrie liv? Vi kan lesse alle våre bekymringer, behov og tunge tanker over på ham for han kroner oss, deg og meg med barmhjertighet og kjærlighet. Det er han som er kilden, og som vi i hvert eneste pust kan vende oss til . Ganske bra tilbud, eller…?

I sommer gikk jeg på tur i en fredet skog. I skogen var det laget noen turstier og etter en stund kom vi til et veiskille. Da kom jeg på det vidunderlig vakre diktet til den amerikanske poeten Robert Frost:

The Road Not Taken

By Robert Frost
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

Jeg leste dette diktet første gang for mamge år siden og jeg har stadig vendt tilbake til det, fordi det handler om valg og ulike typer valg. Det kan være veldig konkret av praktisk karakter, men også sjelelige og åndelige valg. Slik som at jeg velger å være positiv, jeg velger å arbeide mot mine tilbøyligheter til mismot, jeg velger å tro at Gud vil det beste for meg, jeg velger å tro at jeg er elsket av Ham uten at jeg må gjøre noe. – og slik kan jeg holde på. Valg er noe vi gjør hver dag, men noen valg er viktigere enn andre. Det kan handle om livet…

I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og dine etterkommere kan få leve.

5. Mos.30;19