Mens jeg fortsatt deltok i arbeidslivet hadde vi av og til noen hendelser som vi omtalte som «oppgaver for trøste- og bære- avdelingen» Det kunne være alt fra plaster, (det er utrolig lett å skjære seg på papir), til vann, snytepapir, redde en frosk, ringe foresatte eller de mer alvorlige hendelsene som krevde kaffe og en god prat. Sett i ettertid virker ikke disse hendelsene som noe alvorlig, noe som en gang burde sette noen spor, men på sitt vis var de alvorlige nok – og særlig for den dette gjaldt. For den ansatte som ble kastet ut i trøste- og bære- oppdrag, kunne hendelsene være av en slik karakter at det krevde litt intern trøste og bære også…

Jeg kom på dette da jeg leste en andakt for noen dager siden, da stod det noe om Jesaja som hver morgen lyttet til det Gud hadde å fortelle ham slik at kan kunne: «Sustain the weary» Altså å styrke eller støtte en person fysisk eller mentalt – og med tanke på at vi nå snakker om Jesaja og hans jobb, så gjelder vel dette også åndelig. Jeg tenker på hvor viktig det er – dette med trøst, mental og åndelig bæring. Vi er ganske skjøre vi mennesker. Vi liker egentlig å ha det sånn passe spennende og framfor alt: – å ha en slags oversikt over tilværelsen. Men når vi ikke kan ha det, hva gjør vi da? Jo, det er da vår nærmeste trøste- og bære- avdeling må rykke ut og hjelpe oss med å feste blikket på det som står fast, den som er klippen i livet vårt. Og om vi ikke har en slik klippe? Ja, da får vi gjøre som Jesajas gjør hver morgen:

Herren Gud har gitt meg disiplers tunge så jeg kan styrke den trette med et ord. Morgen etter morgen vekker han mitt øre så jeg kan høre på disiplers vis. Jes. 50;4

Og som en bitteliten påminning til oss som har en tå innenfor trøste- og bære- avdelingen, eller som er så heldige å ha en klippe i livet:

Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. Gal. 6;2

Du har sikkert hørt: hun eller han er en personlig kristen, eller dette er personlig for meg? Det er vel ingenting som er så tett på oss som det som er personlig? Det er nesten som huden vi har på kroppen. Det er på det personlige plan vi kan bli mest såret, mest berørt, mest glad og lykkelig, eller? Og de vi kaller våre personlige venner? Hvem kommer oss vel nærmere enn dem? Jeg har noen venner som jeg er så takknemlig for. De gir meg ikke opp, selv om jeg ikke alltid er på topp og de stiller opp når jeg trenger det. Selv om vi ikke snakkes så ofte så kan vi gjenoppta samtalen der vi slapp sist vi traff hverandre, det er en stor gave.

Slike er det også med Gud. Han vil være min personlige venn, din personlige venn om du lar ham bli det. Han har alle de beste egenskapene vi behøver hos en venn: trofast, sier i fra når jeg trenger det, tar alt opp i beste mening, men lar meg ikke slippe unna med en tullete og tøysete innstilling. Han vet at jeg kan bedre når jeg er lat, og oppmuntrer meg, men han gir meg ro og fred og hvile når det er nødvendig. Kjenner du denne sangen? Gammel, men fortsatt aktuell…

Hvilken venn vi har i Jesus! Alt han vet og alt formår.
Tyngste byrde han oss letter når i bønn til ham vi går.
Akk, men titt vår fred forstyrres, sorg og uro blir vår lønn,
alt fordi vi ikke bringer alle ting til ham i bønn.

Blir du fristet eller prøvet, synes livets kamp deg hård?
Aldri skal du miste motet når i bønn til Gud du går.
Selv om kjærest venn deg svikter, aldri svikter deg Guds Sønn.
Han kan hjelpe, han kan trøste, tal til ham om alt i bønn!

Er ditt hjerte fullt av uro? Tror du trengsler forestår?
Jesus er den beste tilflukt når til ham i bønn du går.
Bedre venn kan ingen finne enn Guds egen kjære Sønn.
Bær i gleden som i sorgen alle ting til ham i bønn!

Tekst av Joseph Scriven 1885/ Elevne Heede 1877 Melodi: Charles Cr. Converse 1868

Høster du frukt og/eller grønnsaker i din hage, på din veranda, i din vinduskarm? Vi som er så heldige å ha en hage kan høste inn både her og der, men det er ikke store avlingen. I år ble det tretten plommer på det nye plomme treet og faktisk nok til en runde syltetøy fra det gamle – som egentlig er sykt og klar for de evige plommemarker. Jordbærene har vi delt med snegl og skrukketroll, så det ble ikke mange på oss. Salaten har levd godt under plast og nitidig omsorg og – Halleluja : i år får vi tomater som blir modne. Potetene, denne hemmelighetsfulle planten har avslørt at det blir en bra fangst i år, men til min store overraskelse/forskrekkelse har skrukketrollene også lagt sin elsk på dem. Dette var ny læring, for i mitt enfold trodde jeg at skrukketroll var noen fredelige små skapninger, men der tok jeg feil, for de eter seg igjennom både det ene og det andre. Å ja, – jeg må ikke glemme at vi fikk to epler på epletreet!

Dette var kanskje ikke noe å skryte av? Det var heller ikke meningen – for denne frukten, denne høsten av jordens grøde varer jo bare en kort stund, i beste fall noen måneder. Men den frukten vi høster ved å lese i Bibelen, bruke tid til å prate med Jesus, be sammen med trosfeller, den varer gjennom hele livet. Selv om jeg fryder meg over det som vokser og gror og gleder meg over å kunne stikke hånden ned i minidrivhuset og hente opp en duftende tomat, så er det en forbigående glede. Mens gleden over å kunne ta fram Bibelen og lese i den, det skaper en frukt som varer, – prøv det du og!

Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Joh. 15;16

Bildene er tatt fra bondens eplehage, han har satset og fått rikelig…

Det har regnet nye nedbørsrekorder her vest. Det har ført til at mine fine krukker med spanske margeritter, pelargonium og lobelia ser begredelige ut. Blomstene visnet før de sprang ut og bladene har blitt gule av altfor mye vann og det som før struttet, henger bedrøvelig ned. Nå har vi fått noen tørre dager og siden vi har innarbeidet vanen med å holde hviledagen hellig, så var det først i går at jeg tok med meg saksen og gikk ut for å hilse på blomsterkrukkene mine. Det var bare å gå i gang, for da jeg gransket de nærmere var det mer å klippe vekk enn jeg først hadde tenkt. Men etter en god økt så de mye bedre ut og jeg kunne se at blomstringen på ingen måte var over, de nye knoppene var bare skjult av alt rusk og rask som dekket for dem.

Dette fikk meg til å tenke på det Jesus sier om Gud som vinbonden:

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Joh. 15;1-2

Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Joh.15;5

Mens jeg stod der og klippet tenkte jeg, at sånn er det med mange ting. Jeg har vaner og uvaner som jeg trenger å ta et oppgjør med – dessverre ikke en gang for alle, men med jevne mellomrom. Jeg trenger å rense ut, både konkret slik som ut av potter og krukker, men også tankemønster og dårlige vaner. Det er her Guds gode ord og hjelp kommer inn, vi trenger en opp- og utrensking slik at det som ligger klar til å blomstre får plass og rom. Det er bare september og ennå kan det vokse og gro rundt oss både på den ene og andre måten. Gjelder dette for deg og?