Det har regnet nye nedbørsrekorder her vest. Det har ført til at mine fine krukker med spanske margeritter, pelargonium og lobelia ser begredelige ut. Blomstene visnet før de sprang ut og bladene har blitt gule av altfor mye vann og det som før struttet, henger bedrøvelig ned. Nå har vi fått noen tørre dager og siden vi har innarbeidet vanen med å holde hviledagen hellig, så var det først i går at jeg tok med meg saksen og gikk ut for å hilse på blomsterkrukkene mine. Det var bare å gå i gang, for da jeg gransket de nærmere var det mer å klippe vekk enn jeg først hadde tenkt. Men etter en god økt så de mye bedre ut og jeg kunne se at blomstringen på ingen måte var over, de nye knoppene var bare skjult av alt rusk og rask som dekket for dem.

Dette fikk meg til å tenke på det Jesus sier om Gud som vinbonden:

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Joh. 15;1-2

Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Joh.15;5

Mens jeg stod der og klippet tenkte jeg, at sånn er det med mange ting. Jeg har vaner og uvaner som jeg trenger å ta et oppgjør med – dessverre ikke en gang for alle, men med jevne mellomrom. Jeg trenger å rense ut, både konkret slik som ut av potter og krukker, men også tankemønster og dårlige vaner. Det er her Guds gode ord og hjelp kommer inn, vi trenger en opp- og utrensking slik at det som ligger klar til å blomstre får plass og rom. Det er bare september og ennå kan det vokse og gro rundt oss både på den ene og andre måten. Gjelder dette for deg og?