Mens jeg fortsatt deltok i arbeidslivet hadde vi av og til noen hendelser som vi omtalte som «oppgaver for trøste- og bære- avdelingen» Det kunne være alt fra plaster, (det er utrolig lett å skjære seg på papir), til vann, snytepapir, redde en frosk, ringe foresatte eller de mer alvorlige hendelsene som krevde kaffe og en god prat. Sett i ettertid virker ikke disse hendelsene som noe alvorlig, noe som en gang burde sette noen spor, men på sitt vis var de alvorlige nok – og særlig for den dette gjaldt. For den ansatte som ble kastet ut i trøste- og bære- oppdrag, kunne hendelsene være av en slik karakter at det krevde litt intern trøste og bære også…

Jeg kom på dette da jeg leste en andakt for noen dager siden, da stod det noe om Jesaja som hver morgen lyttet til det Gud hadde å fortelle ham slik at kan kunne: «Sustain the weary» Altså å styrke eller støtte en person fysisk eller mentalt – og med tanke på at vi nå snakker om Jesaja og hans jobb, så gjelder vel dette også åndelig. Jeg tenker på hvor viktig det er – dette med trøst, mental og åndelig bæring. Vi er ganske skjøre vi mennesker. Vi liker egentlig å ha det sånn passe spennende og framfor alt: – å ha en slags oversikt over tilværelsen. Men når vi ikke kan ha det, hva gjør vi da? Jo, det er da vår nærmeste trøste- og bære- avdeling må rykke ut og hjelpe oss med å feste blikket på det som står fast, den som er klippen i livet vårt. Og om vi ikke har en slik klippe? Ja, da får vi gjøre som Jesajas gjør hver morgen:

Herren Gud har gitt meg disiplers tunge så jeg kan styrke den trette med et ord. Morgen etter morgen vekker han mitt øre så jeg kan høre på disiplers vis. Jes. 50;4

Og som en bitteliten påminning til oss som har en tå innenfor trøste- og bære- avdelingen, eller som er så heldige å ha en klippe i livet:

Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. Gal. 6;2