Husbonden og jeg gikk en tur i heiene ikke langt fra der vi bor. Det er en rute vi pleier å gå når vi er på disse kanter. Vi går ikke så fort for her er det planter og små dyr som skal granskes og fotograferes, så turen tar sin tid. Det er et velkjent landskap og man skulle egentlig tro at her var det ikke mye nytt å hente verken av utsyn eller av refleksjoner over det vi ser. Men denne gangen tok jeg et bilde av en av de mindre byene vi kan se oppe i fjellene og jeg begynte å tenke på disse versene som står i Bibelen:

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell kan ikke skjules. Heller ikke tenner noen et lys og setter det under et kar, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. Slik skal dere la lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres far i himmelen. Matt.5;14-16

Disse versene fikk meg til å tenke på hvordan jeg bruker anledningene jeg har til å gjøre noe godt, og bruker evnene jeg har fått til beste for andre. Jeg har hørt særlig kunstnere si: det er en plikt å utvikle gaven jeg har fått. Men, gjelder ikke det for oss som ikke har noen spesiell gave også? Vi som er sånn passe flinke til det ene eller det andre? Jeg tror livet blir morsommere når jeg gjør noe Gud har gitt meg gave til å gjøre. Jeg kjenner flere som har en gave til å vise omsorg, til å bake, til å strikke, til å være en god samtalepartner, til å lytte. Nødvendige gode gaver som kommer andre til nytte. Tenk på alle de nydelige lysene vi kommer til å se om hver enkelt av oss setter lyset vårt i en stake og ikke under et kar….

Husbonden og jeg gikk tur i går, da så vi en palme som var knekt! Det var et merkelig syn for hvem har ikke sett palmer i storm – om ikke annet enn på TV? De er så seige at selv om bladene blir revet av og stammen svaier hit og dit så blir den ikke knekt. Men her altså i en ganske så fredelig park stod det en knekt palme. Likevel var den ikke helt død, for fra roten kom det opp friske, kraftfulle blader. De vokste opp rund stammen og så veldig livskraftige ut. Til tross for ødeleggelsen var det ny vekst på gang og med det nye muligheter for et nytt, flott tre.

Jeg tenkte på at slik er det i livet også. Vi rives og slites i voldsomme hendelser, vi kan nesten være knust av omstendighetene, men er grunnlaget friskt, har vi et stødig sted å stå og hente styrke fra, ja så kan det komme nytt liv og nytt håp i det som ser ut som en ruin.

Liksom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham, rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen slik dere har lært, rike på takk. Kol.2;6-7

Guds ord gir håp, Guds ord gir løfter, vi kan erfare dem om vi gir ham tillit, tørr vi det?

De siste dagene har jeg tenkt på osmose, denne vandringen av stoff gjennom membraner, utligning av væsketrykk, rett og slett en fredelig og stillferdig utveksling. Dette høres helt fabelaktig ut i mine ører…

Tenk om det kunne være slik mellom mennesker også, i hvertfall noen. Da kunne vi bare stå der og la tankene gli fra den ene hjernen til den andre. Da ville muligheten for misforståelse nærmest være utradert, eller?

En dame jeg snakket med sa: Jeg tror at han (mannen hennes) tror at jeg kan se inn i hodet hans og se hva han tenker og hva som trengs å gjøres akkurat her og nå! Et litt oppgitt blikk fulgte – og jeg begynte å tenke på osmose, hvor enkelt ville ikke det være med kommunikajsonen da?

Men det er jo ikke slik – bittelitt dessverre og et veldig heldigvis! – for vi trenger å snakke sammen og vi trenger en tydelig tale og selv om vi noen ganger blir fylt av frykt for å tale, så er det helt nødvendig. Vi bruker talen til å si gode og viktige ting til hverandre. Vi bruker talen til å fortelle hva vi mener, hva som er våre verdier, hva som er viktig for oss. Jeg tviler på om osmosen hadde fått til akkurat det?

På samme måte ønsker Gud at vi skal snakke til ham. Han kjenner våre tanker, men han vil også at vi taler det ut. Vi kan si det høyt og tydelig eller ganske så stille, men det må sies, så snakk med Gud, han lytter.

Gjør slik det står dette flotte verset i Bibelen:

For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. Rom. 10;9

«Er det bare en måte å gjøre dette på?» tenkte jeg da jeg kom til slutten på strikkeoppskriften. Jeg grublet en stund på det og kom til at: nei, skal dette bli pent så blir det bare å følge oppskriften til punkt og prikke. Så det gjorde jeg, men det var noen intense trådkamper underveis og selvsagt måtte jeg rekke opp, starte på nytt før jeg kom på rett kjøl og kunne nærme meg avslutningen. Oppskriften hadde rett, men det ble en del knurring underveis for oppskriften sa at jeg skulle felle av også plukke opp masker igjen. Var det virkelig nødvendig? Kunne jeg ikke bare kjøre på? Nix! Jeg må innrømme at det ser bra ut. Mens jeg funderte over dette kom jeg på en episode da noen i familien hadde en hund. De var på besøk hos oss og hunden hadde ennå ikke lært at tissing skal gjøres ute. Vi skulle spise middag og endelig hadde alle satt seg til bordet da hunden tisset i sikk sakk over gulvet. Det ble oppstandelse. Alle spratt fra bordet, en fikk tak i hunden og geleidet den ut, mens min iherdige svigerdatter fant fram bøtte, klut og vaskemiddel og vasket hele gulvet! Jeg tenkte at det kunne da være nok å bare tørke opp, men hun visste bedre…

Hva har dette med troen og livet med Gud å gjøre? Jo, det står i Bibelen at det er bare gjennom Jesus at vi kan bli frelst. Det er faktisk ikke andre måter. Det hjelper ikke hvor mange gode gjerninger vi gjør, hvor mye vi nekter oss av det ene eller det andre, hvor mye vi leser i Bibelen, uten erkjennelsen av at det er Jesus som er veien til Gud. Så enkelt, så vanskelig…

Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheen og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Joh. 14;6

Det strikkes! Ja, jeg strikker hele året fordi det gir meg glede og det gleder dem jeg strikker til. Det kan være utfordrende å kaste seg over et nytt mønster eller å finne ut av hvordan man strikker fletter og knuter, men med litt tålmodighet og finlesing av oppskriften eller til og med en you-tube video, så er det mye som løser seg. Akkurat nå strikker jeg en genser med mønster i flere farger. Mønsteret går over hele genseren og heldigvis så gjentar mønsteret seg og det er et gode. Likevel har jeg en utfordring, for noen steder er det lange sprang mellomhver gang jeg skal bruke en farge og da blir det lange løkker på baksiden. Enhver som har en mønstrete, håndstrikket genser vet at da gjelder det å ikke hekte en finger inn i disse løkkene for da blir det krøll på framsiden. Altså, jeg må gjøre noe med løkkene slik at de holder seg tett inntil strikketøyet og ikke er så løse at de frister til «hekting» og det som verre er.

Jeg tenkte på at dette ligner på vårt forhold til Gud. Vi må finne måter å holde oss tett til ham slik at vi ikke blir «hektet» vekk fra det han har for oss. Når jeg strikker snurrer jeg trådene i hverandre slik at løkken blir kort og ikke frister til hekting. Slik kan vårt forhold til Gud være også. Jeg holder kontakten, helst daglig, og om tiden jeg bruker er kort eller lang handler om hvor i livet jeg er akkurat nå, men vi snakkes og jeg leser i Guds Ord slik at jeg daglig får et lite drypp av Hans Ord.

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Vask hendene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn! Jakob 4;8

På samme måte som jeg må passe på at løkkene ikke blir for lange, trenger jeg også å ha korte intervaller mellom hver gang jeg oppsøker Gud og hans ord. Det er rett og slett nødvendig å ha et daglig – hei…