De siste dagene har jeg tenkt på osmose, denne vandringen av stoff gjennom membraner, utligning av væsketrykk, rett og slett en fredelig og stillferdig utveksling. Dette høres helt fabelaktig ut i mine ører…

Tenk om det kunne være slik mellom mennesker også, i hvertfall noen. Da kunne vi bare stå der og la tankene gli fra den ene hjernen til den andre. Da ville muligheten for misforståelse nærmest være utradert, eller?

En dame jeg snakket med sa: Jeg tror at han (mannen hennes) tror at jeg kan se inn i hodet hans og se hva han tenker og hva som trengs å gjøres akkurat her og nå! Et litt oppgitt blikk fulgte – og jeg begynte å tenke på osmose, hvor enkelt ville ikke det være med kommunikajsonen da?

Men det er jo ikke slik – bittelitt dessverre og et veldig heldigvis! – for vi trenger å snakke sammen og vi trenger en tydelig tale og selv om vi noen ganger blir fylt av frykt for å tale, så er det helt nødvendig. Vi bruker talen til å si gode og viktige ting til hverandre. Vi bruker talen til å fortelle hva vi mener, hva som er våre verdier, hva som er viktig for oss. Jeg tviler på om osmosen hadde fått til akkurat det?

På samme måte ønsker Gud at vi skal snakke til ham. Han kjenner våre tanker, men han vil også at vi taler det ut. Vi kan si det høyt og tydelig eller ganske så stille, men det må sies, så snakk med Gud, han lytter.

Gjør slik det står dette flotte verset i Bibelen:

For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. Rom. 10;9