Husbonden og jeg gikk en tur i heiene ikke langt fra der vi bor. Det er en rute vi pleier å gå når vi er på disse kanter. Vi går ikke så fort for her er det planter og små dyr som skal granskes og fotograferes, så turen tar sin tid. Det er et velkjent landskap og man skulle egentlig tro at her var det ikke mye nytt å hente verken av utsyn eller av refleksjoner over det vi ser. Men denne gangen tok jeg et bilde av en av de mindre byene vi kan se oppe i fjellene og jeg begynte å tenke på disse versene som står i Bibelen:

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell kan ikke skjules. Heller ikke tenner noen et lys og setter det under et kar, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. Slik skal dere la lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres far i himmelen. Matt.5;14-16

Disse versene fikk meg til å tenke på hvordan jeg bruker anledningene jeg har til å gjøre noe godt, og bruker evnene jeg har fått til beste for andre. Jeg har hørt særlig kunstnere si: det er en plikt å utvikle gaven jeg har fått. Men, gjelder ikke det for oss som ikke har noen spesiell gave også? Vi som er sånn passe flinke til det ene eller det andre? Jeg tror livet blir morsommere når jeg gjør noe Gud har gitt meg gave til å gjøre. Jeg kjenner flere som har en gave til å vise omsorg, til å bake, til å strikke, til å være en god samtalepartner, til å lytte. Nødvendige gode gaver som kommer andre til nytte. Tenk på alle de nydelige lysene vi kommer til å se om hver enkelt av oss setter lyset vårt i en stake og ikke under et kar….