Søndag var det Allehelgenssøndag og i kirken vi går i var det forbønn for de som er rammet av flomkatastrofen i vår region. Vi har fulgt med hvordan flomvannet har tatt liv og eiendom og vi har nesten ikke trodd våre egne øyne over ødelegelsene. Hvordan skal dette kunne gjenoppbygges, hvordan skal menneskene som bor i disse byene tørre å bo i dem? Hvordan vil livet bli etter denne veldige hendelsen? Vil de noen gang føle seg trygge?

I denne hendelsen sies det at myndighetene ikke tok hensyn til varslene som kom. Værmeldingen meldte i flere dager på forhånd at det ville komme store mengder med regn, men det regner ofte voldsomt her – så hvorfor skulle dette varselet være mer alvorlig enn andre? Hvorfor skulle de forberede seg mer enn de vanligvis gjør?

Hva med oss som bor trygt, men som også kan møte på større eller mindre katastrofer eller vanskeligheter, hva gjør vi? Det kan storme i oss og rundt oss. Verden er et urolig sted, klimaet er i forandring og det er grunn til å forberede seg på hendelser som kan komme. Mest av alt tenker jeg det er nødvendig å ha et fyrlys i livet sitt, et lys som kan skinne gjennom alt vi møter og som kan holde motet oppe når det røyner på. Mens vi satt i kirken på søndag tenkte jeg på dette verset:

For jeg vet hvilke tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Jer. 29;11

Det er Jesus som er fyrlyset. Det er han og ordet hans som kan hjelpe oss, tankene og handlingene våre til å holde blikket og håpet fast på ham.