Før vi reiste hjem fra ferie gikk vi en tur i en park like ved der vi bor. På veien dit så vi en gruppe menn i tørrdrakter som tydeligvis var ferdig med en øvelse. De hadde med seg en båre, dykkerutstyr og flotører og de så ut som om de hadde holdt på en stund for flere hvilte på steinene på stranden. Da vi kom næremere så vi at det stod en bil med teksten Bomber 112, det betyr Brann 112, altså brannmenn på øvelse. Det er flott, tenkte jeg, de øver på redning, de øver slik at de er klare til innsats!

Selv om det nå har gått noen dager så forlater ikke dette bildet meg. Det minner meg om nødvendigheten av å øve, ikke bare slik at en kan det sånn nogenlunde, men slik at det sitter i musklaturen. Øve slik at kroppen vet hva den skal gjøre og tankene går i rett modus med en gang. Når jobben er å redde hus og hjem, menneskelig katastrofer, ja da må en være drillet til å gjøre de riktige tingene i første forsøk.

Jeg tenker at dette handler også om troen og livet med Gud. Jeg trenger å vite hva jeg skal gjøre i ulike situasjoner og her er oppskriften:

Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold. ! 1. Tess.5;16-18

Hvor lett er dette? Fins ikke lett! Her må det øves, stadig vekk og mange ganger slik at når dagen er der så vet musklene, tankene og ånden hva som gjleder.