Det skjedde i de dager… dette er innledningen til juleevangeliet i Lukas kapittel 2, en tekst som er kjent og lest gjennom århundrer. Disse versene, som beskriver Jesu fødsel og alt som ledet opp til denne merkedagen, er et felleseie i vår vestlige verden, for alle som er kristne eller som kjenner til den kristne arven. Denne fortellingen er det sentrale i vår julefeiering, eller er den det? Butikkene bugner, ikke akkurat av kristne symboler og ting som leder tanken inn på hva som egentlig er grunnlaget for feiringen, men heller på egen nytelse og hva som passer for oss og våre nærmeste. Det er så lett å bli grepet av travelheten juleforberedelsene bringer med seg og ikke ta seg tid til å sette seg ned og tenke på denne gaven vi fikk for så mange år siden.

Jeg må innrømme at jeg tenker lite på juleevangeliet når det skal bakes, når måltider skal planlegges, når gavene skal kjøpes og pakkes. Jeg innrømmer også at jeg finner andre radiokanaler når det blir for mye julemusikk, det blir på en måte overdose og jeg slutter å høre etter ordene som synges, selv om jeg i begynnelsen av desember synes alt dette er superkoselig. Når jeg merker at jeg blir julelei, prøver jeg å ta et skritt tilbake og tenke at nå skal jeg lese denne teksten som for første gang. Det er ikke en lett god øvelse, men noen ganger lykkes det. Dessuten har jeg funnet meg et «julevers» som jeg går og tenker på:

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Jes.9;6

Dette verset er et kjernevers, et vers som forteller om Jesus og det han skulle bety og betyr idag. Jeg prøver å tenke på hva dette betyr for meg her og nå. Underfull rådgiver – en mulighet til å spørre om råd og hjelp. Veldig Gud – skaperen av alle ting. Evig Far – en far trenger vi alle. Fredsfyrste – fred, hvem lengter vel ikke etter fred? Fred i verden, fred med vår næremeste, fred i vårt indre. – og slik går jeg rundt og lar tankene fly. Hva med deg? Hva tenker du?

Nå tar denne bloggen en pause til vi runder et nytt år. Takk til deg som har lest! Ha en velsignet god jul og et godt nytt år!

Har du lagt merke til at når du er stresset så blir det ganske trangt over alt? Pusten blir trang, musklene knyter seg sammen og lunta blir farlig kort. Nei, dette gjelder nok ikke deg, men jeg blir sånn. Tåka legger seg over sinn og skinn og jeg er langt i fra en hyggelig og vennlig person. De jeg treffer er heldigvis bare i kontakt med meg en kort stund, men tenk på meg da, som må vandre i denne hissige, litt sure stanken hele dagen? Hva gjør jeg med dette, når jeg endelig oppdager at jeg har alle disse ekle symptomene på stressa dame? Jeg tar en dukkert i Ordet, jeg setter meg ned og leser litt i Bibelen, da får jeg ofte noen veldig gode råd, slik som dette:

La alle mennekser få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Fil.4:5

Før dette verset står det om å glede seg i Herren! Og etter verset står det om å ikke være bekymret, men å kaste alt på Gud. Denne gangen var det verset om å være vennlig som stanset meg og som fikk meg til å tenke på hvor utrolig lite det koster å være vennlig! Det handler om å løfte blikket fra sin egen trange vei og se litt utover seg selv. Det handler om å se seg omkring, lete etter gleden ved å tenke på hva som kan glede andre og bruke et par minutter på å skrive den meldingen som du ble minnet på. Klart at mange har det travelt og mye de ønsker å gjøre. Det er nærmest en tadisjon å gå/galoppere pesende gjennom desember, men det går kanskje an å vurdere om alt er nødvendig?

Husker du historien om Marta og Maria? De var venner av Jesus. De ble glade når han kom på besøk og de, ihvertfall Marta kjeftet på han når han kom for sent den gangen broren Lasarus døde. En skikkelig godt vennskap tenker jeg, de var trygge på hverandre. I det siste har jeg tenkt på Marta, hun som suste omkring og fikk hus og hjem til å fungere. Uten Marta hvordan hadde det sett ut da? Tenk etter: Har du jobbet et sted der renholderne har streiket? Det tar forferdelig kort tid før kontoret eller arbeidsplassen ser lurvete og ekkel ut. Vi er avhengig av våre Martaer som gjør en god jobb og gjør livet behagelig for veldig mange. Likevel er det Marta som blir «hengt ut» som den litt sure, fornærma dama som blir stående alene med gryter og bøtter. Tenk hva hadde du gjort om tretten personer hadde kommet veltende inn i ditt hus? Det hadde blitt lite å få i kroppen og koppen om det ikke hadde vært for Marta… jeg bare nevner det.

Til tross for Marta sin uunværlige tjeneste er det likevel Maria sitt valg som blir framhevet som det gode valget, hvorfor er det slik? Det er noe med det å ikke la det praktiske ta overhånd, ikke bli helt Marta i hodet, som bare ser gryter og bøtter, men at vi klarer å løfte blikket og se at det går an å sette seg ned, lytte til Jesu ord og la gryter og bøtter få stå i ro en stund. Skal vi prøve i denne adventstiden? Øve oss…?

Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at søsteren min har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg! Men Herren svarte og sa til henne: marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne. Lukas 10;40-42.