Har du lagt merke til at når du er stresset så blir det ganske trangt over alt? Pusten blir trang, musklene knyter seg sammen og lunta blir farlig kort. Nei, dette gjelder nok ikke deg, men jeg blir sånn. Tåka legger seg over sinn og skinn og jeg er langt i fra en hyggelig og vennlig person. De jeg treffer er heldigvis bare i kontakt med meg en kort stund, men tenk på meg da, som må vandre i denne hissige, litt sure stanken hele dagen? Hva gjør jeg med dette, når jeg endelig oppdager at jeg har alle disse ekle symptomene på stressa dame? Jeg tar en dukkert i Ordet, jeg setter meg ned og leser litt i Bibelen, da får jeg ofte noen veldig gode råd, slik som dette:

La alle mennekser få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Fil.4:5

Før dette verset står det om å glede seg i Herren! Og etter verset står det om å ikke være bekymret, men å kaste alt på Gud. Denne gangen var det verset om å være vennlig som stanset meg og som fikk meg til å tenke på hvor utrolig lite det koster å være vennlig! Det handler om å løfte blikket fra sin egen trange vei og se litt utover seg selv. Det handler om å se seg omkring, lete etter gleden ved å tenke på hva som kan glede andre og bruke et par minutter på å skrive den meldingen som du ble minnet på. Klart at mange har det travelt og mye de ønsker å gjøre. Det er nærmest en tadisjon å gå/galoppere pesende gjennom desember, men det går kanskje an å vurdere om alt er nødvendig?