Vil du ha kraft? For et tåpelig spørsmål, hvem vil ikke ha kraft? Uten kraft og styrke hvor var vi da? Det er så mange slags kraft, men nå i disse tider hvor vårfornemmelsen har begynt å røre på seg så tenker jeg mye på spirekraft. Den utrolige og gjennomgripende kraften som ligger i frø og løk, røtter og knoller som er klare til å vokse og utvikle seg til vakre planter og nyttige vekster. Det er spennende og det er vakkert og dette får vi oppleve hver vår, det er til å bli takknemlig av. Og takknemlighet er også en kraft, en kraft som løfter tanker og sinn og lar det som tynger forsvinne for en stund.

Når vi tenker på kraft så er det også kanskje muskelkraft? Eller styrke til å bære vanskelige ting, styrke til å komme igjennom en utfordrende situasjon eller kraft til å stå i en situasjon der det ikke er utsikt til noen løsning eller forandring på en stund som ligger fremst i pannebrasken. (Her kan man assosiere fritt i dagsaktuelle tema).

Men i Bibelen er det i møter mellom Gud og mennesker, og menneskers omsorg for hverandre der kraft blir formidlet eller bedt fram. Muskler hjelper ikke så mye hvis det indre mennesket ikke har kraft og nettopp det er det Paulus skriver om her til Efeserne:

Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Ef 3:16

Når blir vi ferdig vokst? Har du tenkt på det? Når blir vi helt voksne, helt ferdige med å lære nye ting, ferdige med å gjøre feil, ferdige med å stadig måtte be om tilgivelse eller innse at akkurat nå var jeg slett ikke på mitt beste? Etter som jeg har grublet på dette, har jeg kommet fram til at – vi blir ikke ferdige, ikke så lenge vi lever, kanskje når vi blir forfremmet til herligheten som Frelsesarmeen sier, hvem vet? På en måte er det fint, aldri å bli ferdig, det betyr egentlig nye muligheter til å lære noe nytt, til stadig å være i utvikling. På den andre siden betyr det og at vi alltid vil ha noe uferdig og umodent hengende ved oss om vi ikke hele tiden arbeider med å forstå og erfare ulike sider ved livet og relasjoner som livet bringer oss.

For noen dager siden hørte jeg en andakt og det som satte seg fast hos meg var dette: We never outgrow our need for repentance ( Vi vokser aldri fra behovet for omvendelse) I dette ligger også det nødvendige i å være i utvikling, se på det som jeg gjorde før og vurdere det. Kanskje det trengs en omvendelse? Kanskje en ny vurdering av vaner og virkesomhet til nå? Så lenge det er liv er det håp, sier vi. Kanskje vi også skulle si så lenge det er liv og håp er det muligheter for vekst og utvikling både i det fysiske, det psykiske og det åndelige? For vi ønsker vel å være i vekst?

Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde. Ef.4:11-13

Jeg elsker tulipaner! De er så vakre og spennende og særlig når det er rett før de faller. Da er de fullmodne, tydeligere i mønster, farger og former. Det er da de er på sitt mest fasinerende, akkurat som en del mennesker som trenger tid for å modnes. Kanskje det er slik med vårt forhold til Gud også, vi trenger tid for å komme i en virkelig dyp relasjon til ham, eller?

Jeg har skrevet om det før og jeg kommer vel til å gjenta meg selv, men mørke tanker om natten har en tendens til å gjenta seg og særlig når ting ikke går helt som jeg hadde tenkt. Hva gjør jeg da, når jeg egentlig burde sove og hente krefter til neste dag? Jeg prøver å overtale meg selv til å tenke på noe annet, be, eller tenke på kjekke ting. Jeg snakker strengt til meg selv og sier at dette jeg holder på med er bare tull. Sånn driver jeg på til jeg omsider kommer fram til den beste løsningen:

Du gir varig fred til dem som har et stødig sinn, for de stoler på deg. Stol på Herren til alle tider, for han Herren, er en evig klippe. Jes.26;3-4

Det er gjennom Bibelens ord at jeg finner roen. Tenk på det: Varig fred står det i verset, det er vel få ting som er bedre enn det? Det er ved å lime øynene fast på Jesus og alt han har gjort og gjør for meg, at hvilepulsen kommer. Jeg trenger den stadige gjentakelsen av løftene om at han er med, han gir meg fred og alt jeg trenger til enhver tid og i enhver situasjon. Jeg skulle bare ønske at jeg kom på dette litt før tankekjøret blir som verst, men jeg kan jo øve meg… Hva med deg?

Har du tenkt på at når du har noe, så må du regne med reparasjoner? Det er nesten helt garantert at med en gang du skaffer deg noe,så vet du at du før eller seinere må sette i gang med en reparasjon. Det gjelder både ting, klær, hus og ikke minst relasjoner til folk. Det kan være vanskelig å begynne på en reparasjon. Noen ganger fordi du ikke vet hvordan greia skal fikses eller – og det skjer ofte – at det er noen øvelser man må gjør før reparasjonen kan settes i gang og det er anstrengende. Jeg må erkjenne at jeg er lat når det gjelder å gjøre ting som krever noe av meg. Jo lenger tid det går før jeg gjør noe med det, jo tyngre blir det å komme i gang. «Forherdelsesobjekt» kaller husbonden det når ting jeg har lovet å reparere blir liggende. Dette gjelder ting, men når det gjelder relasjoner til mennesker … enda verre! Jeg liker ikke å ha uoppgjorte eller uavklarte relasjoner til folk, men gjør jeg noe med det med en gang? Niks. Jeg lar det heller gnage en stund før jeg innser at her er det ikke annet å gjøre enn å krype til korset og be om tilgivelse, godt vær eller det som trengs for å opprette gode forhold igjen. Jeg vet sååå godt at det er bedre å ta tak i folk og ting med en gang, men …

Noen ganger er det jeg som trenger en reparasjon fra legemlig sykdom eller fra tankekjør som trykker ned. Da er det godt å gå til Guds Ord, Bibelen og finne ord til trøst og oppmuntring.

Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet. Salme 103:3-4

Reparasjoner som blir liggende er som en sykdom. Det handler om å ta tak i livet sitt og la Gud og mennesker hjelpe til med å sette i stand det som er ødelagt. Gud stiller opp og det gjør fakstisk folk også om du spør dem…