I dag er vi ca halvveis inn i fastetiden. Hva tenker du på når du hører ordet faste? Jeg tenker som oftest sult, ubehag, nei til alt jeg synes er godt (først og fremst), nei til det som er gøy, nei til det behagelige, med andre ord nei,nei,nei…

Men så i dag tenkte jeg at det er jo mulig å snu på flisa, det vil si at om jeg sier nei til noe, vil jeg lage plass til noen ja også. Det høres mer positivt ut. Høres dette ut som noe jeg har prøvd å oppnå, men ikke fått til? Sier jeg nei til å hive i meg alt jeg kommer over av snop og snacks, vil jeg kanskje gå ned i vekt og få et ja fra bukselinningen som har vært i kampmodus en stund. Sier jeg nei til å stadig være på sosiale medier så vil jeg få et ja til å bruke mer tid på å lese i Bibelen eller andre bøker. Sier jeg nei til å se så mye på TV, så vil jeg få et ja til å ha mer tid til andre ting, andre folk… og sånn kan jeg holde på.

Det står en del om å faste i Bibelen, både om hvor nødvendig det er, hvordan man skal te seg og hva Gud har behag i. Når jeg leser disse versene fra Bibelen virker dette med faste er mer som handling og aksjon, eller i hvert fall minst like mye om ettertanke og kontemplasjon, eller hva tenker du? Bare les her:

Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har allerede fått sin lønn. Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at de faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. Matt. 6;16-18

Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje? Nei, dette er fasten jeg har valgt: Å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, setter understrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne. Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg. Jes. 58;5-8

Herre, du ransaker meg og du vet- / du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker./ Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier./ Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. / Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. / Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det. Salme 139; 1-8

Dette leste jeg for noen dager siden og tenkte på hvor godt og skummelt det er å være så godt kjent! Det er fint å være så inderlig kjent at alle mine bevegelser, tanker og intensjoner er kjent av Gud, og når til og med Gud er for meg og heier på meg, hva er da bedre? Eller er det kanskje litt beklemmende likevel, for jeg kjenner altfor godt til at mine tanker og handlinger på ingen måte er hvite som snø! – og jeg hater å bli avslørt!

Kan denne invaderende følelsen ha sin grunn i at jeg gjerne vil fremstå som bedre enn det jeg er? At jeg ikke er fullt så sur, negativ og lat som jeg egentlig er? Det er ikke behagelig å bli avslørt, men noen ganger er det til det beste slik at jeg ikke roter meg bort på veien eller ender på et sted som ikke er bra for meg.

Når jeg tenker på det på den måten og leter etter Guds intensjon ved å si det han gjør gjennom David i denne salmen, så er det fordi han elsker oss som han har skapt. Deg og meg – og det kjennes vel bra, eller?

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. Ef. 2;4-5

Å komme hjem er deilig, særlig når man har vært borte noen uker og kommer hjem til det kjente og kjære. Men det finnes andre hjemkomster og. En av de fineste bønnedamer jeg kjenner døde for noen dager siden. Det er uendelig trist, men samtidig er det med takknemlighet jeg tenker tilbake på det vi fikk ha sammen. Om noen dager skal vi feire livet hennes og det hun betydde for mange i nabolaget og i bygda.

Det er viktig å sørge, men det er og viktig å feire det som har vært. En feiring av hennes liv som ikke er i mellom oss lenger og en feiring av at hun nå er hjemme hos Gud. I Frelsesarmeen sier de når en av deres soldater har gått bort at denne personen «har fått hjemlov» eller også han eller hun er «forfremmet til herligheten». Jobben er gjort, permisjonen er innvilget og arbeidsforholdet avsluttet. Det er en fin måte å se på døden på.

Det er vel ingen som egentlig ønsker døden velkommen, men har man levd lenge nok og kanskje med krevende sykdom, så snakker vi om at «det er godt å slippe».

Det er ikke lett, det der med døden. Alle skal dø, ingen vet når, men den kommer til oss alle sammen. Da er det godt å tenke på at det står en gjeng på den andre siden og vil feire hjemkomsten med oss.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Joh 3;16

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender.

2. Kor. 5;1

På kontorveggen min hadde jeg en kopi av et bilde, dette her:

Dette bilde har jeg tatt fra nettet, men bildet på kontorveggen min hadde jeg fått av en kollega. Det var til felles glede og oppmuntring – og jeg har fått gleden av å gi det videre til andre «trengende». Jeg så ofte på dette bildet når jeg følte meg trengt opp i et hjørne, når forventningene ble overveldende eller arbeidsoppgavene stod i kø og ropte på meg.

Jeg ble minnet om dette bildet en dag jeg følte meg skikkelig motløs. Jeg har bedt om helbredelse for en kjær venninne i lange tider og det føltes så tungt og nedslående at jeg tenkte at dette går ikke lenger, jeg gir opp. Men da ble jeg minnet om hvor mange ganger det står i Bibelen at vi skal be og ikke gi opp slik det står i brevet til Romerne:

Vær glde i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Rom.12;12

Bildet får meg til å le og samtidig trekke på meg krigerhabitten. For vi skal ikke gi oss for den tilsynelatende overmakten, men stå i mot. Og krigerhabitten den har vi her:

Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige. Ef. 6:13-18

Og du – ikke gi opp! Lykke til!