Herre, du ransaker meg og du vet- / du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker./ Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier./ Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. / Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. / Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det. Salme 139; 1-8

Dette leste jeg for noen dager siden og tenkte på hvor godt og skummelt det er å være så godt kjent! Det er fint å være så inderlig kjent at alle mine bevegelser, tanker og intensjoner er kjent av Gud, og når til og med Gud er for meg og heier på meg, hva er da bedre? Eller er det kanskje litt beklemmende likevel, for jeg kjenner altfor godt til at mine tanker og handlinger på ingen måte er hvite som snø! – og jeg hater å bli avslørt!

Kan denne invaderende følelsen ha sin grunn i at jeg gjerne vil fremstå som bedre enn det jeg er? At jeg ikke er fullt så sur, negativ og lat som jeg egentlig er? Det er ikke behagelig å bli avslørt, men noen ganger er det til det beste slik at jeg ikke roter meg bort på veien eller ender på et sted som ikke er bra for meg.

Når jeg tenker på det på den måten og leter etter Guds intensjon ved å si det han gjør gjennom David i denne salmen, så er det fordi han elsker oss som han har skapt. Deg og meg – og det kjennes vel bra, eller?

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. Ef. 2;4-5