Det er vår og det er travle tider. Avslutninger, fester, folk som kommer og går. Det sluses folk ut og inn av dørene og vår vanligvis så rolige tilværelse har gått inn i et raskere modus. Hvordan skal jeg da få tid til å lese og be når det summer av aktiviteter over alt? Det er særlig i slike tider at behovet for en en stille stund er mest påkrevd. Det er da jeg trenger å finne lønnkammeret mitt, det stille rommet både fysisk og i det åndelige. Mens jeg var i arbeid og dagene var langt mer krevende enn det de er nå, fant jeg ut at bilen er et fint sted å be og snakke med Gud. Det ble vel ikke de dypeste samtalene, men de var garantert de mest inderlig følte og bestod stort sett i ett ord: HJELP!

Nå når livet er mye roligere kan jeg sette av god tid til både å lese i Bibelen og be og gjøre som det står i dette verset:

Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte , skal lønne deg. Matt. 6:6

Men så skjer det likevel at dagene blir fulle av aktiviteter og folk som trenger at jeg er til stede både fysisk og psykisk og da blir tiden i det stille rommet med bønn og Bibel redusert til raske bønner på vei hit og dit. Gjør det mitt liv med Gud dårligere, mindre solid? Nei, det er jeg sikker på at det ikke gjør, for som det står i dette verset, så er Guds kjærlighet til oss bunnsolid!

Verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Rom 8;39

En dag med sol tenkte jeg på Salme 1 om det å være plantet ved rennende vann. Det er lett å tenke slik når solen skinner, hvitveisen popper opp både her og der, fuglene begynner å få det styggtravelt og livet i grunnen er helt fint. Våren er fin, livsbejaende og gir meg en ekstra sterk følelse at det er mulig å begynne på nytt med både det ene og det andre. Denne følelsen av vår, gir meg også følelsen av at alt er mulig, at alt jeg hittil har mislyktes med også kan la seg gjøre å gjennomføre. Det er nesten til å bli overmodig av! Men Salme 1 har ikke bare premier i seg, men også en del utfordringer, ting vi også må gjøre for å oppnå denne posisjonen – å være plantet ved rennende vann. Her står det:

Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør skal han lykkes. Salme 1;1-3

Her er det noen forutsetninger som må granskes før vi kan nyte vår plass ved rennende vann.

1. Ikke følge lovløsese råd. Hva sier samvittigheten din? Er dette rådet jeg fikk et godt råd?
2. Ikke gå på synderes vei. Er det jeg har tenkt å gjøre nå rett, er det godt, er det til skade for noe eller noen?
3. Ikke sitte i spotteres sete. Ikke gjøre narr av noen, si noe negativt eller nedlatende om noen….

Det er vel et par av disse punktene jeg skulle klare å holde meg sånn passe innafor, men oj, oj, oj, å ikke gå i fella på punkt tre… Ikke si noe negativt om andre… Jeg svetter bare ved tanken på hvor ofte jeg har sagt eller tenkt noe i den retning. Her trengs det øvelse! Hvordan skal jeg unngå det? Jo det kommer et godt tips: Men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt Der har vi redningen, for gjennom Ordet blir vi motivert og gjennom Ordet får vi hjelp og veiledning til å ta de rette valgene. Derfor kan vi nyte livet ved rennende vann, ikke bli vissne og lykkes med det vi gjør. God deal – eller?

Det er lettere å søke de gode følelsene enn å avstå. Det er lettere å konsumere enn å være nøktern. Det er lettere å ta til seg det som er søtt enn det som er surt.

Vi er fortsatt i fastetiden og jeg har oppdaget at det er ganske utfordrende å avstå fra det jeg i utgangspunktet hadde tenkt å bruke mindre tid på. For eksempel: Jeg leser mye, noen vil sikkert si at jeg leser altfor mye, men det er ikke lesingen i seg selv som er problemet, det er hva jeg leser… og her er utfordringen for meg. Jeg leser lassevis av feelgood bøker. Bøker som er romantiske, har happy-ending og egentlig er skrevet over mye av den samme lesten, nesten som et formular. Etter at jeg har lest en liten haug, sitter jeg igjen med samme smak som når du har spist deg kvalm på sukkerspinn. Jeg vet at dette ikke er bra for systemet, kroppen og ikke minst hodet, men det er som dop, jeg må ha det. Jeg prøver å kompensere med bøker som gir noe mer til tanken og ånden, men suget etter det søte og enkle er der. Jeg har det nok litt som Hebrerne som Paulus skrev til:

Etter så lang tid burde dere selv være lærere, men dere trenger noen som på nytt kan lære dere det første og grunnleggende i Guds Ord. Dere er blitt slike som trenger melk, ikke fast føde. For den som lever av melk, er et spedbarn og forstår seg ikke på budskapet om rettferdighet. Men fast føde er for de fullvoksne, de som ved å bruke sansene har øvd dem opp til å skjelne mellom godt og ondt. Hebr. 5;12-14

Forfatteren av brevet til Hebrerne hadde nok større forventninger til dem, men han gir ikke opp med å undervise dem. Slik er det med Gud og, om jeg eller vi surrer vekk tiden vår, tankene våre, så gir han oss ikke opp, nei vi får begynne på nytt og være i en utviklende relasjon med ham.

Så hva skal jeg gjøre? Hva gjør vi med barn når de har hengt seg opp i noe de vil gjøre men ikke bør? Jo, vi avleder dem og får dem til å tenke på og være opptatt av noe annet. Jeg har tenkt å bruke samme metode på meg selv – avledning og rasjonering, for jeg blir ikke avvendt på et blunk, litt realist er jeg jo tross alt. Hva med deg?