Har du møtt velvilje hos noen eller vært i en situasjon der du var på en litt gyngende grunn og trengte velvilje? Jeg har tenkt en del på velvilje i det siste. To av sønnene våre har skiftet jobb og i den forbindelse har selvsagt mammaen vært ganske så opptatt av at dette jobbskiftet skal være bra for dem og bra for bedriftene de skal inn i. (I mine øyne burde bedriftene prise seg lykkelige for at de har kapret noen så enestående arbeidere – men jeg er ikke helt uhildet) Husbonden og jeg har bedt om at de skal komme raskt inn i arbeidet og vi har bedt om at de skal bli møtt med velvilje. Av egen erfaring vet jeg hvor viktig det er å bli møtt med velvilje, noen som er positive til at nettopp du fikk jobben, fikk tilbudet, ble valgt osv. Det er mer enn nok av utfordringer å finne seg til rette på en arbeidsplass om man ikke skal jobbe i uviljens motvind også. Det meste av arbeidet må man jo gjøre selv, men disse nydelige spørsmålene om hvordan har du det, hvordan går det, kjekt å se deg her…. Det er som honning for sjelen.

På den andre siden: hvordan møter jeg mennesker? – de nye på jobben? Med velvilje? Med en forståelse av at ting tar tid og at det er lov å gjøre feil? Det er en stadig utfordring å møte mennesker med en positiv og åpen holdning, for noen er man raskt på bølgelengde med, mens med andre trenger jeg gjerne både to og tre runder før vi kommer fram til en fredelig sameksistens. Det er handlinger og holdninge som går begge veier og vi befinner oss fortsatt i prosessen. Bibelen har gode råd:

Min sønn, glem ikke min rettledning, ta vare på mine bud i hjertet! For de gir deg mange år og et langt liv og overflod av fred. Gi aldri slipp på godhet og troskap! Bind dem om halsen, skriv dem på hjertets tavle! Da får Gud og mennesker velvilje for deg og ser at du er forstandig. Ordspråkene 3;1-4

.