I går satt jeg og tenkte på hva jeg skulle skrive i dagens blogg. Jeg lurte på om jeg i det hele tatt hadde noe å melde, for av og til så kan det gå litt «tørt». Mens jeg satt der og så ut i luften falt blikket på palmen som står utenfor huset og jeg begynte å tenke på kraft. Denne palmen har stått der i all slags vær og den bare vokser og vokser. Det går langsomt, men den har røttene gravd godt ned i jorden og den tåler den kraftige vinden som er her av og til. Det var da jeg kom på at alt tørker inn når man ikke holder seg nær til kilden og holder man seg unna kilden blir man slapp både sånn og slik. Hver enkelt av oss trenger påfyll av mat og drikke, men også at menneskelig nærvær, av gode hendelser og av Guds Ord. Når det daglige Ordet ikke er nok så trenger jeg å grave litt dypere, sitte med Guds Ord og virkelig granske hva det betyr og hva det kan gi meg akkurat her og nå – og ikke minst noe å leve på framover.

Det er når dagen eller dagene blir slappe og tanken ikke henger med at jeg trenger Guds Ord for å få både bein og tanker i gang igjen. Det er da det er godt å lese et ord som dette:

Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke. Jes. 40;29

Disse bildene er fra Alcala del Jucar der elven går sakte gjennom byen og gir liv og næring til landskapet omkring. Elven har gravd seg dypt ned i kalkfjellet og nærværet av denne gjør hele dalen grønn og vakker. Slik er det også med Guds Ord, om vi lar det grave seg dypt inn i oss, vil det gi oss næring og kraft.

For et par uker siden var vi på gudstjeneste i Minnekirken, noe vi pleier å gjøre når vi er i Spania. Denne gangen var det en spesiell gudstjeneste der personer med nedsatt funksjonsevne deltok og alle deler av gudstjenesten var innrettet mot dem. Det var en heftig opplevelse! Jeg satt med klump i halsen og tårer i øynene gjennom hele gudstjenesten og kjente ufiltrert omsorg og kjærlighet strømme gjennom rommet. Jeg har aldri noen gang blitt på grineren av å synge (eller prøve å synge) «På Golgata stod det et kors», men her gikk ordene rett i hjertet på meg og det som ble sagt, sunget og spilt ble så utrolig forsterket gjennom den iveren, oppriktigheten og mestringsgleden dette ble utført med.

I ettertid har ikke denne opplevelsen forlatt meg og jeg har tenkt på dette med filter. Vi setter opp filter, ja noen ganger murer rundt oss fordi vi ikke vil bli involvert, vi vil ikke involvere andre fordi vi kan bli såret, vi vil ikke bli berørt for denne berøringen vil gjøre noe med oss. Samtidig så vet vi at vi trenger fellesskap og vi trenger både kjærlighet, omsorg og mestring. Vi trenger det og vi har det i oss om vi skal tro Guds Ord (og det skal vi jo…)

Håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss. Rom. 5;5

Da vi gikk fra gudstjenesten fikk vi hver vår sommerfugl, på den står det skrevet: Du er verdifull! Disse henger nå på lampene i leiligheten vår og flagrer hver gang vi går forbi og minner oss på våre privilegier og vårt håp.