For et par uker siden var vi på gudstjeneste i Minnekirken, noe vi pleier å gjøre når vi er i Spania. Denne gangen var det en spesiell gudstjeneste der personer med nedsatt funksjonsevne deltok og alle deler av gudstjenesten var innrettet mot dem. Det var en heftig opplevelse! Jeg satt med klump i halsen og tårer i øynene gjennom hele gudstjenesten og kjente ufiltrert omsorg og kjærlighet strømme gjennom rommet. Jeg har aldri noen gang blitt på grineren av å synge (eller prøve å synge) «På Golgata stod det et kors», men her gikk ordene rett i hjertet på meg og det som ble sagt, sunget og spilt ble så utrolig forsterket gjennom den iveren, oppriktigheten og mestringsgleden dette ble utført med.

I ettertid har ikke denne opplevelsen forlatt meg og jeg har tenkt på dette med filter. Vi setter opp filter, ja noen ganger murer rundt oss fordi vi ikke vil bli involvert, vi vil ikke involvere andre fordi vi kan bli såret, vi vil ikke bli berørt for denne berøringen vil gjøre noe med oss. Samtidig så vet vi at vi trenger fellesskap og vi trenger både kjærlighet, omsorg og mestring. Vi trenger det og vi har det i oss om vi skal tro Guds Ord (og det skal vi jo…)

Håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss. Rom. 5;5

Da vi gikk fra gudstjenesten fikk vi hver vår sommerfugl, på den står det skrevet: Du er verdifull! Disse henger nå på lampene i leiligheten vår og flagrer hver gang vi går forbi og minner oss på våre privilegier og vårt håp.