Det er ikke akkurat tiden for å skrive om beskjæring nå, for det meste av beskjæringen gjør vi gjerne om våren før alt begynner å spire og vokse igjen. Grunnen til at beskjæring har vært i tankene mine er faktisk resultatet av beskjæringen. I vår tok husbonden fatt på den årlige beskjæringen av rosene i hagen. Han skar dem ganske drastsik ned og det har gitt overveldene resultater. Rosene våre er helt fantastiske i år. Det kommer knopp, på knopp og når de åpner seg (som flertallet gjør) er blomstene store og struttende. De har selvsagt fått både vann og gjødsel, men jeg tror nok det var beskjæringen som skal ha æren for dette fine resultatet, de er en fryd for øyet!

Mens jeg betraktet rosene kom jeg på versene i Bibelen der det også står om beskjæring eller rensing:

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort , og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Joh. 15:1-5

Det er sterke ord Johannes formidler i disse versene, men tenk på dette med rensing/ beskjæring da. Det ser ganske stusselig ut når et rosebed er beskjært. Det virker helt utrolig at det kan komme noe ut av disse tilsynelatende tørre pinnene, men se hva som skjer etter noen uker! På samme måte er det for oss; det er ikke noe stas å bli renset, bli gjort oppmerksom på alle mine tilkortkommenheter, andre feil og uheldige handlinger jeg kan gjøre i løpet av veldig kort tid. Men heldigvis så finnes det håp, det gjelder å holde fast i dette håpet, ikke sant?

En av sønnene mine sendte en snapp med bilde av Færder fyr. Sjøen var rolig, det var sommernatt, men likevel stod fyrlyset der og blinket stødig over havet. Dette var tidlig i juli og sommernatten var lys og fin.

Likevel begynte jeg å tenke på hvor viktig dette lyset er også midt i sommernatten. Ja, det er et fyrlys, men det er også et landemerke. Det viser hvor du befinner deg og varsler om at her er det snart land og her kan det være skjær i sjøen. Jeg tenkte på hvor viktig lyset er for å se og forstå både i det daglige praktiske arbeidet og i vårt sjelelige og åndelige liv. Jeg tenkte på hvordan Gud og Guds Ord hjelper oss til å forstå andre mennesker og situasjoner som vi ellers ville være helt uforstående til.

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte av overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. Salme 36:8-10

Salmen viser til Guds kjærlighet som er helt nødvendig for oss, men hos meg har den siste setningen festet seg: For hos deg er livets kilde, i ditt lys, ser vi lys. Livet er en forvirrende tilstand. Verden er et enda mer forvirrende sted. Da trenger jeg både en kilde der jeg kan finne kjærlighet og glede, og lys til å se og forstå (hvis det er mulig….).

Jeg har tenkt mye på to vers som står i Romerbrevet:

Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov. Rom.8:1-2

Det er kraftfulle og svært befriende vers. Det gir en vei ut av livets bølgedaler der det er lett å befinne seg av ulike grunner. Å skli ned i fordømmelsens grøft er noe som skjer når jeg ikke får til eller glemmer ting jeg burde, skulle, måtte gjøre. Så tramper jeg rundt nede i denne grøfta og det blir stadig vanskeligere å få fast grunn under føttene og se på realitetene og ikke bare mine oppjagede følelser.

For hva står det egentlig? Det er jo et frigjøringsbrev. Er du i Kristus? Ja, så har du stempel i panna og er klar til å stige ut av dette sleipe, sugende stedet. Husker jeg på det når det stormer som verst? Nix! Eller, jo så vidt… for når jeg setter meg ned og prøver å puste rolig, da kommer det til meg, friheten til å søke inn til kjernen, til det Jesus gjorde og vite at det gjelder. Det gjelder uansett vær og føreforhold både i det ytre og i det indre. Hvilken gave! Den gjelder for deg også.

I dag tenker jeg på talenter. I Bibelen finner vi en fortelling om en mann som reiste vekk, delte ut talenter og overlot alt han eide til tjenerne sine. Han må ha hatt stor tillit til disse folkene! For jeg har googlet og viser det seg at et talent ville veid 26 kilo i gull! En tjener fikk fem talenter, en annen fikk to og den tredje fikk en. De handlet svært forskjellig med det de hadde fått. De to første drev handel og tjente det dobbelte av det de hadde fått utdelt, mens den tredje tok pengene og grov dem ned. Det sier seg selv at mannen som hadde delt ut pengene til tjenerne sine ble ganske sur da han kom tilbake og oppdaget at den ene hadde gravd ned hele herligheten og at talentet ikke hadde gitt avkastning.

Jeg har egentlig alltid syntes litt synd på han som var så redd for sjefen at han grov ned talentet sitt, men sett i lys av at verdien av dette talentet var såpass stor som den var, ville det ikke da være naturlig å prøve å få til noe? Likevel virker det jo veldig strengt det som ble resultatet av denne nedgravingen:

Også han med to talenter kom fram og sa: «Herre, du ga meg to talenter; se jeg har tjent to til» Herren hans svarte: Bra du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre! Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa:»Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og og gikk og gjemte talentet ditt i jorden. Se, her har du ditt». Men herren svarte ham: Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talentet fra ham og gi den til til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Matt 25:22- 29

Men jeg kan ikke la være å tenke på at sjefen viste denne tjeneren stor tillit og at denne tjeneren faktisk ikke var tilliten verdig. Hva med oss? Hva gjør vi med våre talenter? Graver vi dem ned? Prøver vi å gjøre noe ut av dem? Gir vi opp når vi har prøvd og mislykkes? Det står ikke noe i denne lignelsen at sjefen hadde blitt sur om tjeneren hadde prøvd og mislykkes. Nei, det var dette – han prøvde ikke, han bestemte seg for at : dette går ikke, jeg graver hele greia ned. Jeg spør meg selv, graver jeg ned det jeg har fått? Jeg tror jo ikke det, men det kan være betimelig å spørre seg om dette, sånn innimellom.