Husbonden og jeg var på golfbanen. Vi spiller ikke mye og vi trener omtrent aldri, så at resultatet ble dårlig burde ikke være en overraskelse. Som regel får vi noen poeng og om ikke annet har vi noen gode slag, til og med veldig gode, men denne gangen gikk det dårlige resultatet litt mer inn på husbonden enn vanlig. Vi pleier å si at det viktigste er å være ute, bevege oss, nyte naturen osv., men denne gangen var ikke det nok. En heller gloomy stemning la seg over fairwayen og jeg tenkte hardt på at nå må det gjøres noe for å få opp humøret. Langsomt, veldig langsomt steg det fram et minne fra glade Navigatør-dager da vi sang en sang som fikk alle til å smile og særlig når den ble sunget med sterk skotsk aksent. Den er slik:

Cheer up ye saints of God,
There’s nothing to worry about;
Nothing to make you feel afraid,
Nothing to make you doubt.
Remember Jesus never fails,
So why not trust him and shout!
You’ll be sorry you worried at all, tomorrow morning.

Da jeg omsider hadde fremkalt den fra gamle minner, sang jeg den for husbonden – og den hadde samme gode virkning som før i tiden. Gloomy skyer lettet, spillet ble ikke bedre, men vi hadde skiftet perspektiv og kunne nyte resten av dagen.

Dette fikk meg til å tenke på hvor utrolig lite vi har å klage over, men likevel hvor lett negative tanker og følelser klistrer seg på oss og vi opplever nederlaget ved å være så lett påvirkelige. Skulle ikke vi ha en solid base i positive og byggende tanker? Vi har jo rikelig tilgang på gode ord i Bibelen som skulle holde humøret på topp, mer eller mindre. Likevel, vi trenger påminnelser og vi trenger å øve oss i det å huske Ordet og handle etter det.

Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! Fil. 4:4

Etter som alderen sniker seg på meg blir jeg stadig mer opptatt av å være takknemlig for alt som fungerer i kropp og sjel. Kroppsdeler som jeg aldri har tenkt på før begynner å knirke og bære seg. Knær som jeg aldri har tenkt på som annet enn greie ledd som gir meg bevegelighet begynner å si i fra om at de er til stede. Andre har utfordringer med hørsel og de som har tinitus, har min sterkeste medfølelese. Det suser av og til mellom mine ører også, men jeg har ikke en jevn lyd gående hele tiden. Jeg er takknemlig for det!

Det var dette med tinitus som satte tankene i gang for noen dager siden. Vi var på bibelgruppe og vi snakket om å høre fra Den Hellige Ånd. Da var det en relativt ny deltaker som sa: – Jeg har jo denne tinitusen… så det er vanskelig å høre.

Jeg må bekalgeligvis si at jeg og de andre i gruppen brølte av latter. Etterpå prøvde en å samle seg og si at vi hører, føler eller oppfatter det Den Hellige Ånd sier til hver enkelt troende på forskjellige måter og at fysisk hørsel ikke har noen betydning i den sammenhengen.

For meg ble det en påminning om at det er mange slags tinituser, de eller det som tar fokus bort fra det Gud og Den Hellige Ånd prøver å si til meg. Noen ganger er det til og med jeg selv som stikker fingrene i ørene og nynner slik at ingen tale eller tanke trenger i gjennom min egen lydmur. Men Gud har sine metoder til å få meg i tale og jeg vet jo at det beste ved å leve i og ved Den Hellige Ånd er samhandlingen med ham og som i beste fall fører til frukt. Se bare her:

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvfornektelse. Slike rammes ikke av loven! De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær. Lever vi ved Ånden så la oss vandre i Ånden. Gal:5:22-25

Fall til ro, og kjenn at jeg er Herre.
Fall til ro, ja, sett deg bare ned.
Fall til ro og kjenn at jeg er din Gud,
jeg vil gi deg av min fred.

Har du hørt denne sangen før? Det er referenget på en speidersang som har blitt og kanskje blir sunget ved leirbålet etter en lang og innholdsrik dag.

Jeg har tenkt på dette med å falle til ro, for etter noen uker med folk og hendelser som har virvlet rundt oss kjennes det som et påtrengende behov for å falle til ro. Det har slett ikke vært dramatiske ting, men bare livet slik det av og til er, med alt sitt. Det betyr at vi har vært litt ute av rutinene våre og folk i vår alder blir litt urolige av det. Vi vil gjerne ha våre vante gjøremål pent på rekke og rad, – det liker vi.

Jeg har tenkt på hva det er som får meg til å falle til ro. Er det mitt deilige, tunge teppe vi kjøpte i Wales for lenge siden? Er det tanken på at jeg har gjort alt som stod på listen over gjøremål? Eller er det en tekst i Bibelen som gir meg løft og retning? I Matteus evangeliet står det mange gode ord, blant annet disse:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for dere sjel. For mitt åk er godt og min byrde er lett. Matt. 11: 28-30

Dette handler ikke om å ligge på sofaen, men å sette en fot i bakken og finne den rette balansen mellom aktivet og hvile – og bare tenk på sjelen – utsatt for inntrykk i ett kjør. Da er kanskje den beste hvile å la noen ord fra Bibelen seile gjennom hodet og så – se langsomt ut i lufta?