Fall til ro, og kjenn at jeg er Herre.
Fall til ro, ja, sett deg bare ned.
Fall til ro og kjenn at jeg er din Gud,
jeg vil gi deg av min fred.

Har du hørt denne sangen før? Det er referenget på en speidersang som har blitt og kanskje blir sunget ved leirbålet etter en lang og innholdsrik dag.

Jeg har tenkt på dette med å falle til ro, for etter noen uker med folk og hendelser som har virvlet rundt oss kjennes det som et påtrengende behov for å falle til ro. Det har slett ikke vært dramatiske ting, men bare livet slik det av og til er, med alt sitt. Det betyr at vi har vært litt ute av rutinene våre og folk i vår alder blir litt urolige av det. Vi vil gjerne ha våre vante gjøremål pent på rekke og rad, – det liker vi.

Jeg har tenkt på hva det er som får meg til å falle til ro. Er det mitt deilige, tunge teppe vi kjøpte i Wales for lenge siden? Er det tanken på at jeg har gjort alt som stod på listen over gjøremål? Eller er det en tekst i Bibelen som gir meg løft og retning? I Matteus evangeliet står det mange gode ord, blant annet disse:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for dere sjel. For mitt åk er godt og min byrde er lett. Matt. 11: 28-30

Dette handler ikke om å ligge på sofaen, men å sette en fot i bakken og finne den rette balansen mellom aktivet og hvile – og bare tenk på sjelen – utsatt for inntrykk i ett kjør. Da er kanskje den beste hvile å la noen ord fra Bibelen seile gjennom hodet og så – se langsomt ut i lufta?