I helgen hadde vi besøk av ett av våre barnebarn. Det var både hyggelig, aktivt og fylt av lyd. Han hadde nemlig funnet to filmer om Knutsen og Ludvigsen og disse gikk på repeat gjennom helgen. Husbonden og jeg har våknet med melodiene som Dum og deilig, Juba juba og andre hjerneinfiserende låter, men med en aktiv type susende rundt oss så har dette gått helt fint. Barnet ble hentet av foreldrene og vi tenkte at dett var dett, men så våkner jeg opp i dag og synger Det er ikke morsomt å spise sin mat når den ligger i pakke og ikke på fat… Hjelp! Tiden var mer enn moden for å sette inn et støt og skape motlyd slik at disse sangene kunne komme seg ut av hodet og jeg kan høre og ikke minst tenke på noe annet.

Noen dager før han kom hadde jeg lest en bønn som blant annet inneholdt disse ordene : «Du gir styrke for dagen og håp for i morgen» Jeg syntes dette lignet veldig på en sang eller salme, men jeg kom ikke på hvor dette passet inn. Jeg prøvde å google, men uten ressultat. I dag, da jeg tenkte hardt på at jeg må fylle hodet med noe annet, kom jeg plutselig på at det er jo sangen «Stor er din torfasthet Herre og Fader«

Stor er din trofasthet, Herre og Fader,
skiftende skygge når aldri din sti.
Du er den samme, din miskunn er evig,
slik som du var, skal du alltid forbli.
Stor er din trofasthet, stor er din trofasthet,
dag etter dag ga du nåde på ny.
Himmelske hender gir alt jeg behøver.
Trofaste Herre, hos deg har jeg ly.

Tidene skifter med dager og netter.
Soler og stjerner har oppmerket gang.
Syng, all hans skapning, og pris ham som styrer.
Lov den allmektige Herre med sang.
Stor er din trofasthet, stor er din trofasthet,
dag etter dag ga du nåde på ny.
Himmelske hender gir alt jeg behøver.
Trofaste Herre, hos deg har jeg ly.

Nåde for synder og fred uten like.
Mesterens omsorg til støtte og stav.
Styrke for dagen og håp for i morgen.
Signing for barnet, som Gud tar seg av.
Stor er din trofasthet, stor er din trofasthet,
dag etter dag ga du nåde på ny.
Himmelske hender gir alt jeg behøver.
Trofaste Herre, hos deg har jeg ly.

Det er en nydelig salme og for meg skaper den en motlyd til dagens mange lyder, aktiviteter og det som tar fokus vekk fra det viktigste: den daglige vandringen med Gud. For det er noen dager da de daglige lydene, jaget etter noe, blir overveldende og motstandskraften blir svekket og det jeg egentlig vil, blir dynget ned av hverdagen. Det er da denne sangen og dette verset får meg opp av grøfta:

For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom. 2.Tim.1;7

Bedre utrustning er det vel nesten ikke mulig å få? Hva tenker du?

I går tenkte jeg på: hva skal jeg skrive om denne uka? Da kom jeg på dette flotte verset:

La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han (Jesus) som ga løftet, er trofast. Hebr.10;23

Jeg satte meg fast i dette ordet: urokkelig og i dette: håpet. Dette er ord som forteller om det viktige og nødvendige ved å holde fast i noe, bestemme seg for at: ja, jeg vil håpe, det skal ingen ta i fra meg, selv om verden rundt ser skremmende urolig ut. Da dette brevet til Hebreer menigheten, ble skrevet var vel også verden ganske skremmende, med trusler som kunne gjør hvem som helst urolig og engstelig, slik som idag. Derfor er denne oppfordringen så viktig: å holde urokkelig fast, ikke la seg skremme og ikke gi opp å håpe på at det Jesus har sagt, det vil han også gjøre. Og selv om det kan være vanskelig å fortsette å håpe har Paulus alltid et ord som kan hjelpe:

For i håpet er vi frelst. Et håp som vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Ro. 8;24

Vi lever altså i og med et håp, det er det som holder oss oppe, det er det som kan gi oss nytt mot, og derfor så holder vi og blir oppfordret til å holde urokkelig fast på det. Vi får ønske hverandre lykke til!

Da huset vårt var ganske nytt plantet vi et plommetre utenfor slik at vi kan se det fra kjøkkenvinduene. Det er Victoriaplommer som modnes seint, men er store, søte og gode. Problemet med dette treet vårt var at det varte og rakk før det kom noe frukt på det. Vi tenkte at det ville ta litt tid før det ble frukt for treet står litt skyggefullt og jorden er ikke helt topp og vi fant i det hele tatt mange forklaringer på hvorfor det ikke kom noe frukt. Etter mange år begynte vi å snakke om at vi bare burde hugge det ned og jeg tok en prat med treet og sa at om det nå ikke tok seg sammen og produserte noe så var det slutt mellom oss! Året etter fikk vi frukt, mengder av frukt! Slik holdt det på i mange år, til det for to – tre år siden begynt å vise tegn på sykdom på bladene. Husbonden sagde ned en grein, så en grein til men det hjalp liksom ikke. Frukthøsten ble dårlig og det så ut til at nå var det endelig slutt for dette treet. Vi kjøpte et nytt plommetre og plantet det i en annen del av hagen og det begynner nå veldig sakte å gi litt frukt.

Husbonden lurte stadig på hva vi skulle gjøre med Victoriaatreet og bestemte seg for drastisk å sage ned toppen av treet og ta vare på de friske greinene som vokste fram fra stammen. Det var lurt, for i år blomstret det opp igjen og ga nydelige plommer som husbonden kunne sylte. Treet er ikke lenger et vakkert tre, men det bærer frukt.

Det får meg til å tenke på mennesker som eldes, blir preget av sykdom og mister den ytre skjønnheten, men har vunnet erfaringer, kanskje visdom og kan dele dette med andre. Men jeg tenker også på lignelsen om fikentreet som ikke bar frukt – for hva lærer den oss? Ikke gi opp, prøv alt…

Så fortalte han denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vinårgen hans. Han kom for å se etter frukt på det, men fant ingen. Da sa han til gartneren: Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hugg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden? Men gartneren svarte: Herre la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke får du hugge det ned» Luk. 13:6-9

Noen dager er det overveldende lett å la seg tynge ned av omstendigheter. Jeg glemmer alle mine goder og fester øynene på det ene, den vesle biten som jeg ikke får til og livet surner. Det er de dagene hvor jeg glemmer å lese i Bibelen, løfte blikket og se meg rundt i takknemlighet. Livsmotet har gjemt seg i en krok og venter på at mismotståka skal løfte seg. Det er da man trenger en vennlig sjel som ser forbi mitt dystre ansikt og min heller sure respons på det som til vanlig er kjekt og som jeg gleder meg over.

En legende tunge er et livets tre, en falsk tunge knuser livsmotet Ordspråkene 15,4

Det er ikke alltid så enkelt å «ta seg sammen», men ofte finnes det likevel noen lysglimt som kan løfte stemningen. Selv om humpene i veien ikke er så store, så er det godt å bli trøstet. Det er ofte bare et vennlig ord, en klapp på armen eller et oppriktig smil som skal til, og da tenker jeg på hvor viktig det er å være åpen for trøst og selv å bidra med trøst der det er mulig.

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far somer rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. 2. Kor.1:3-4

Jeg tok disse bildene for å minne meg selv på at livsmot og livskraft finnnes det over alt, bare jeg velger å se det. Bildet med hendene er fra en utstilling og det minner meg på at noen ganger er det godt å bli båret og andre ganger er det min tur å bære.

For noen år siden kjøpte vi et valnøtt-tre. På disse kanter av landet med milde vintre og ikke altfor varme somre burde det være ideelt å få et slikt tre til å vokse. Det var i hvert fall verdt å prøve. Vi plantet det i kanten på plenen for vår plen er egentlig en myr og vi trodde at det ville bli for vått hvis det skulle stått lenger ut på plenen. Det fikk fine blader og strakk seg litt, men etter ett år var det ikke mye med det. Husbonden grov rundt treet, fylte på sand og prøvde å gjøre livet litt lettere for dette stakkars treet, men det hjalp ikke så mye. Vi holdt på slik til i fjor, da tok husbonden affære og dro opp treet og det hadde faktisk nesten ikke rot. Det hadde ikke utviklet noe rotsystem og det forklarte en del. Rotsystemet er det som gir næring og stabilitet. Uten en velutviklet rot blir det verken vekst eller styrke til å stå imot når det blåser – og det gjør det til gangs her. Husbonden er ikke den som gir opp så lett, så han tok det puslete lille treet, det var vel nærmest en pinne nå og plantet det på et lunt sted, litt tørt og skrint, og så glemte vi treet. En dag i sommer kom han begeistret og sa: treet har fått en ny grein! En ny frisk sidegrein hadde vokst ut og er i god fart – hipp hurra, kanskje det blir et ordentlig tre om noen år? Håpet er vakt!

Hva vil jeg med dette? Jo, ikke gi opp. Det kan være mer liv i det som ser dødt ut enn man skulle tro! Det gjelder ikke bare for plantelivet, men også i eget liv er det viktig med røtter. Skal vi ha en dyp relasjon til Gud trenger vi og røtter i troen og røtter i livet med Gud. Uten dype røtter er det vanskelig å vokse og vanskelig å leve et stødig liv.

Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Ef3:16-17.