For noen år siden kjøpte vi et valnøtt-tre. På disse kanter av landet med milde vintre og ikke altfor varme somre burde det være ideelt å få et slikt tre til å vokse. Det var i hvert fall verdt å prøve. Vi plantet det i kanten på plenen for vår plen er egentlig en myr og vi trodde at det ville bli for vått hvis det skulle stått lenger ut på plenen. Det fikk fine blader og strakk seg litt, men etter ett år var det ikke mye med det. Husbonden grov rundt treet, fylte på sand og prøvde å gjøre livet litt lettere for dette stakkars treet, men det hjalp ikke så mye. Vi holdt på slik til i fjor, da tok husbonden affære og dro opp treet og det hadde faktisk nesten ikke rot. Det hadde ikke utviklet noe rotsystem og det forklarte en del. Rotsystemet er det som gir næring og stabilitet. Uten en velutviklet rot blir det verken vekst eller styrke til å stå imot når det blåser – og det gjør det til gangs her. Husbonden er ikke den som gir opp så lett, så han tok det puslete lille treet, det var vel nærmest en pinne nå og plantet det på et lunt sted, litt tørt og skrint, og så glemte vi treet. En dag i sommer kom han begeistret og sa: treet har fått en ny grein! En ny frisk sidegrein hadde vokst ut og er i god fart – hipp hurra, kanskje det blir et ordentlig tre om noen år? Håpet er vakt!

Hva vil jeg med dette? Jo, ikke gi opp. Det kan være mer liv i det som ser dødt ut enn man skulle tro! Det gjelder ikke bare for plantelivet, men også i eget liv er det viktig med røtter. Skal vi ha en dyp relasjon til Gud trenger vi og røtter i troen og røtter i livet med Gud. Uten dype røtter er det vanskelig å vokse og vanskelig å leve et stødig liv.

Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Ef3:16-17.