I dag hørte jeg et nytt ord, nytt for meg ihvert fall! Det var «egenberedskap». Det er til og med Egenberedskapsuka 2025 denne uka. Det handler om å gjøre tiltak og konkrete forberedelser slik at man kan klare seg selv i en uke. Målet for årets uke er å skaffe seg en : Beredskapsvenn

• Vi oppfordrer alle til å bli en beredskapsvenn. Finn ut hvem du kan hjelpe – og hvem du
  kan få hjelp av.
• Med ulike egenskaper og kunnskaper, kan familie, venner og naboer hjelpe hverandre.
• Samarbeid og fellesskap er viktig i kriser. Snakk med dem rundt deg om hva som kan
  skje, og hvordan dere kan klare dere sammen.
• Beredskapsvenner kan hjelpe hverandre med
  o omsorg og støtte
  o opphold og overnatting
  o deling av utstyr og varer
  o praktiske oppgaver

Dette skriver Statsforvalteren og da bør man legge merke til det. Venner er en strålende ting. Gode venner kan ikke overvurderes. Venner som bryr seg og som trår til når det trengs både med konkret, sjelelig og åndelig hjelp. Tenk så stusselig livet ville vært uten gode venner? Men i denne meldingen fra Statsforvalteren står det også om å gi hjelp, være en beredskapsvenn, slik det er det i vanlige vennskap også. Vennskap går begge veier, man må både gi og få.

Nå var det altså ikke den praktiske delen av beredskap jeg tenkte på idag, men heller den åndelige beredskapen slik som dette ordet fra Bibelen:

… men hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. 1- Peter 3:15

Jeg tenkte på den beredskapen som er nødvendig for at jeg skal kunne gi et forsvar for håpet jeg har. Jeg må tenke igjennom hva det betyr for meg, jeg må ha formulert det i tanker og i ord. Det er en type beredskap som er der i et nanosekund, på samme måte som vi kaster oss etter små barn på vei ut i en farlig situasjon, en ryggmargsrefleks. – og da må vi vel tenke etter og øve oss?

For en tid siden kom jeg over en bønn som er omtrent slik:

Gud, tal dine ord til meg i dag: Frykt ikke.
Når jeg er engstelig: Frykt ikke,
Når jeg tviler: Frykt ikke.
Når jeg trenger at din hånd holder i min: Frykt ikke.
Led meg på den rette vei.
Minn meg på at jeg tilhører deg.
Forsikre meg om at din beskyttelse og omsorg alltid er hos meg.
I Jesu navn
Amen

I Bibelen står det Frykt ikke eller bekymre deg ikke 365 ganger.
En gang for hver dag. Det er fantastisk! Det er som en veldig forsikring om at Gud alltid er der og han vil at vi skal gå trygt inn i hver eneste nye dag.
Jeg er veldig glad for det, for jeg er en pingle. Jeg tørr ikke se på altfor spennende filmer (det er særlig der gutta mine ler av meg) Jeg synes ting jeg ikke har gjort før er utrolig krevende og jeg kan grue meg i veldig lang tid i forveien – noe som, som regel er helt bortkastet gruing.

Men når jeg husker at Jesus ga alt for meg og at han hver dag minner meg på at jeg ikke behøver å frykte så ser dagen med en gang anderledes ut.

David skriver i Salme 18: 2 – 4
Herre du er min styrke, jeg har deg kjær. Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern. Jeg ropte til til Herren, han som får lovsang og jeg ble frelst fra mine fiender.

Jeg har tenkt på dette med frykt for i noen sammenheng er frykt faktisk veldig fornuftig. Frykt i form av at vi skal passe oss, være forsiktig i ulike situasjoner og finne løsninger på vanskelig eller farefulle situasjoner.
Det står også i Bibelen at vi skal frykte Herren vår Gud, men det er heller typen ha respekt for, være redd for å gjøre imot – ikke en lammende frykt, men en som viser respektfull tillit.

Men frykt kan holde oss tilbake fra å gjøre det rette, ta det første steget og våge å dele tanker og handlinger slik at det blir til berikelse og hjelp for vår neste, den som sitter ved siden av deg, den neste personen du møter eller den du blir minnet på.

Vi må håndtere frykt og ikke la frykt herje med oss, som den av og til gjør. Men vi kan få hjelp til det ved å minne oss selv på Guds Ord. Det ordet som hver dag sier til oss: Frykt ikke, jeg er med deg. Men vi må tro på Guds Ord og vi styrker troen ved å be og tilbe.
Det er utrolig hva bønn og tilbedelse kan gjøre i det å forandre fokus fra oss selv og frykten, og til Gud og tilliten til ham. Så det kan vi øve oss på!

På fredag var husbonden og jeg på konsert. Vi hørte Ørjan Matre sin komopsisjon Lyriske stykker II. Han er inspirert av Edvard Grieg sin komposisjon Lyriske stykker og i den korte introduksjonen han ga, fortalte han om hvordan han prøvde å skape forbindelser til Grieg sin komposisjon og på den måten se bakover og framover til vår tid. Det var en vakker, spennende og litt utfordrende konsert, men vi følte oss beriket da vi kjørte hjem. Under framføringen satt jeg innimellom og tenkte på hvordan denne musikken bandt oss som satt i den nydelig aulaen sammen og jeg tenkte på hvordan disse trådene bakover knyttet sammen fortid og nå tid. Vi hørte opptak fra 1903 og 1906 av Grieg som spilte sine egne verk, en lyd som kom fra en knitrende voksrull og vi hørte lyden av gater, kirkeklokker og daglig klirr. Vakkert og forunderlig.

Etter konserten har jeg tenkt på tråder. De tynne, som ser ut som om de kan briste når som helt, men som er skikkelig harde å ryke, de tykke som ser kraftige og sterke ut, men som løsner lett bare du drar litt i dem. Slik er det med trådene i våre liv også. Vi er knyttet sammen med mennesker og båndene kan være faste eller løse og vi må ofte gjøre en liten innsats for å bevare dem vi ønsker å bevare.

I Forkynneren kan vi lese om ensomhet og fellesskap:

Det er bedre å være to enn en; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp. Når to ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm? Om en blir overvunnet, kan to holde stand. En tretvinnet tråd ryker ikke så fort. Forkynneren 4;9-12

Det er noe fasinerende med den tretvinnede tråden. Den er ikke så lett å få fra hverandre, den er sterk og den er vakker. Har du tenkt på at Gud, Jesus og den Hellige Ånd omtales som Treeningheten? Så om vi finner hverandre i fellesskapet, troen og ordet – hvor sterkt blir ikke det?