På fredag var husbonden og jeg på konsert. Vi hørte Ørjan Matre sin komopsisjon Lyriske stykker II. Han er inspirert av Edvard Grieg sin komposisjon Lyriske stykker og i den korte introduksjonen han ga, fortalte han om hvordan han prøvde å skape forbindelser til Grieg sin komposisjon og på den måten se bakover og framover til vår tid. Det var en vakker, spennende og litt utfordrende konsert, men vi følte oss beriket da vi kjørte hjem. Under framføringen satt jeg innimellom og tenkte på hvordan denne musikken bandt oss som satt i den nydelig aulaen sammen og jeg tenkte på hvordan disse trådene bakover knyttet sammen fortid og nå tid. Vi hørte opptak fra 1903 og 1906 av Grieg som spilte sine egne verk, en lyd som kom fra en knitrende voksrull og vi hørte lyden av gater, kirkeklokker og daglig klirr. Vakkert og forunderlig.

Etter konserten har jeg tenkt på tråder. De tynne, som ser ut som om de kan briste når som helt, men som er skikkelig harde å ryke, de tykke som ser kraftige og sterke ut, men som løsner lett bare du drar litt i dem. Slik er det med trådene i våre liv også. Vi er knyttet sammen med mennesker og båndene kan være faste eller løse og vi må ofte gjøre en liten innsats for å bevare dem vi ønsker å bevare.

I Forkynneren kan vi lese om ensomhet og fellesskap:

Det er bedre å være to enn en; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp. Når to ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm? Om en blir overvunnet, kan to holde stand. En tretvinnet tråd ryker ikke så fort. Forkynneren 4;9-12

Det er noe fasinerende med den tretvinnede tråden. Den er ikke så lett å få fra hverandre, den er sterk og den er vakker. Har du tenkt på at Gud, Jesus og den Hellige Ånd omtales som Treeningheten? Så om vi finner hverandre i fellesskapet, troen og ordet – hvor sterkt blir ikke det?