Det er fem år siden jeg skrev mitt første innlegg på denne bloggen! Et lite jubileum rett og slett! Hvordan jeg oppdaget det? Jeg pleier å sjekke at jeg ikke bruker samme overskrift på blogginnleggene mine og sist jeg gjorde det fikk jeg treff på min første overskrift som var nettopp: Skal, skal ikke. Den gangen funderte jeg over om jeg virkelig skulle starte denne bloggen og heldigvis gjorde jeg det og den har holdt seg gående mer eller mindre fast en gang i uke gjennom fem år. Det er 230 publiserte innlegg og godt og vel 400 fotografier som jeg stort sett har tatt selv. Det var et forsøk, men også et ønske om å dele noen tanker fra dagliglivets hendelser og ting man kan tenke på ettersom dagen er.

Overskriften sier vel en del om meg, en som nøler og veier fram og tilbake om jeg skal våge å kaste meg ut i noe jeg ikke kan kontrollere utfallet av. Har jeg blitt bedre til det? Joda, litt, men det er fortsatt situasjoner der jeg ruger lenge, kanskje for lenge på å ta en beslutning. Men, – gjennom den daglige bibellesingen kommer jeg stadig over ord som hjelper meg og det skjedde her en dag. Dette ordet var med på å hjelpe meg til å ta et skritt utenfor min komforsone.

Jeg vil gjøre deg vis og lære deg den vei du skal gå, jeg vil la mitt øye hvile på deg og gi deg råd. Salme 32:8

Visdom er som en honningkrukke for meg. Jeg digger kloke folk og jeg er mer enn villig til å høre på råd fra dem. Når Gud i sitt ord sier at han vil lære meg, ja, da er det bare å høre etter. I tillegg står det – og gi deg råd – kan det bli bedre? Nå er det noen ganger jeg helst vil ha rådene skrevet tydelig foran meg, mens andre ganger er det greit med en sterk følelse av hva jeg skal gjøre for at ting skal bli riktig, eller så riktig som mulig. Slik var det for noen dager siden: Skal jeg ta den telefonen eller skal jeg ikke. Er det min sak å informere om dette eller er det innblanding og mas? Jeg ringte. Det var rett, en lettelse og en bekreftelse på at rådet jeg kjente jeg fikk var rett. Kommer jeg til å være raskere ved neste korsvei? Det kommer an på om jeg ber om råd. Hva med deg?

Hvert år ved starten på adventstiden kjøper jeg en lilla azalea. Den er et fast innslag i pyntingen med lilla lys, adventsstake og annet småpynt i huset. Jeg liker denne adventstiden. Det er forberedelser til julen. Det er på en måte både en avslutning og en begynnelse som starter 1. desember og så kuliminerer med et brak når vi går ut av det gamle året og inn i det nye. Det er mye som skal gjøres i denne måneden, men det bør vel også være tid for refleksjon og oppsummering? Jeg er ikke så god på dette med oppsummeringer, men jeg har etterhvert forstått at om jeg tar meg tid til å reflektere over året som har gått, så får jeg i samme slengen noen hint om hva jeg bør unngå i året som kommer, og ikke minst være veldig takknemlig for ting som har gått mye bedre enn ventet. Det er disse refleksjonene som kan føre til både endringer i hva jeg bruker tid på og gode, meningfulle vaner som jeg tenker at jeg skal beholde.

Og da er vi tilbake til innkjøp av azalea. Jeg digger azalea! De er ofte store, flotte, blomstrer overdådig og de står lenge om de får nok vann. Og det er akkurat dette med vanningen som er utfordringen: de skal ikke druknes og samtidig så må de ikke tørke inn. Det krever en viss oppmerksomhet å holde dem passe fuktige slik at de holder gjennom hele desember og helst litt til.

Jeg tenkte på at de er som oss, vi må få passe med næring for å blomstre og holde oss i live. Får vi for mye, slår tarmene, hodet og hjertet seg vrange og får vi for lite så er det virkelig ikke bra det heller. Jeg tenkte på noen vers i Salmenes bok der det står:

Salig er den som ikke følger lovløses råd , ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er like et tre plantet ved rennende vann. Det gir sin frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes. Salmene 1: 1-3

Det handler om å ta seg tid til å ta til seg næring for både kropp, sjel og ånd også når dagene er travle og fulle av mer eller mindre viktige ting – vi klarer det – tror du ikke?