Har du sett på små barn når de skal lære seg å gå? De vingler framover, tar noen få steg og faller på en ofte velpolstret bleierumpe. Vi jubler og heier og motiverer dem til å prøve igjen og igjen. Det gjør vi også når de blir større og skal lære seg å sykle, når de skal lære seg å svømme, når de blir store nok til å øve seg på å ta lappen. Vi heier, motiverer, lover belønninger og er stolte av de unge menneskene som prøver å lære seg noe nytt. Husholdningen her har levd seg gjennom slagverk-øvelser og vektløftings-sesjoner som har fått gulvet til å dirre. Vi aksepterer at dette må til, men vi håper at det går over – og det gjør jo det.

Her en dag begynte jeg å tenkte på dette med heiing og jubel når de unge prøver på noe nytt, men hva med gamlingene? Hvor mye jubel mottar egentlig de eldre når de skal lære seg noe nytt? Når balansen blir så dårlig at det som man en gang utførte som elegante hopp fra trapper, heller setter dem som ser på i alarmberedskap, enn at de jubler over at du faktisk tørr! Eller om du skulle være så dristig at du begynner å jogge i dagslys? Hvor er heia ropene da? Eller er det kanskje min egen selvkritiske stemme som stanser meg fra å jogge, hoppe ned de siste trappetrinnene eller endelig åpne notene og lærer meg å spille på dette pianoet som står der og samler støv?

Trenger jeg en heiagjeng for å komme igang? Trenger jeg å kjenne på støtten i at noen sier: kom igjen, dette klarer du? Trenger jeg å la meg selv ha en «ustø gange» til jeg mestrer bedre det nye jeg prøver å lære meg? Eller – trenger jeg kanskje mest av alt dette ordet fra Bibelen:

Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. 2. Kor.12:9

Hva tror du?

Starten på et nytt år gir ofte motivasjon til å rydde opp. Nytt år, nye muligheter – ja, du har sikkert hørt det før. Så her en dag gikk husbonden løs på en av kjøkkenskuffene som har vært til en viss irritasjon og delvis bekymring, for hva er det vi egentlig har i denne? Ja, jeg bruker den til å ha mel, alle slags bakevarer, diverse supper, pasta, sauser osv, osv. Jeg har av og til en raptus med å bake knekkebrød og når kravene blir altfor påtrengende; brød og kaker. Dette skjer ikke hver uke, det skal være sikkert og noen ganger går det veldig lang tid før det bakes eller jeg bruker de spesielle melblandingene som da gjerne blir liggende og liggende…

Husbonden gikk løs og vi kan vel her snart snakke om en arkelogisk utgraving – i hvert fall med hensyn til HMS (helse miljø og sikkerhet) for posene som dukket opp hadde gått ut på dato for flere år siden, for noen var det til og med mange år siden og selv om det står på pakkene: best før, men ofte god etter, så tror jeg ikke at dette gjaldt her. Jeg ergret meg, men fylte opp komposten, så noe kom det jo ut av dettte. Dessuten, skuffen hvor alle disse remediene hadde husert fikk et nytt løft! Du aner ikke: rent, ryddig og alt er nå innefor forbruksdatoen, det er vakkert!

Det er mye annet som også går ut på dato, av og til kan jeg føle meg litt utgått også, men det er et supert hjelpemiddel her:

Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig. Jes. 40;8

Guds Ord går ikke ut på dato, det er noe vi alltid kan komme tilbake til og bli oppmuntret og oppfrisket av. Det forandrer seg ikke, men har alltid noe nytt å minne oss om, fint – ikke sant?

Da gutta mine var små og vi skulle feire nyttår var det dårlig med fyrverkeri, raketter, batterier og annet gøy. Vi delte ut stjerneskudd og poenget med disse var å løpe rundt og lage så mange figurer og sirkeler som mulig før de brant ut og ble sørgelige små, krøllete, utbrente pinner. Det var gøy så lenge det varte, men etterpå var det boss som måtte plukkes opp og kastes – ikke gøy i det hele tatt.

I disse etternyttårstider har jeg tenkt på stjerneskudd. De lyser opp og er festlige en kort stund, men hva så? Jo, det kan være et minne, men det er vel ikke noe særlig mer? Det fører med seg utgifter i innkjøp og seinere boss som skal håndteres, og jeg lurer på om disse stjerneskuddene og andre kortvarige lysglimt er verdt innsatsen?

Det er fint og nødvendig med lysglimt, men hva om jeg la litt mer vekt på det lyset som varer?

I disse mørketider har jeg begynt å tenne et lys nå jeg skal lese i Bibelen. Jeg ser på lyset som brenner rolig, flammen som varer helt til jeg er ferdig og blåser den ut. Jeg kjenner at dette lyset hjelper meg til å konsentrere meg om det som skjer her og nå. Det er en påminnelse om å legge vekt på det som varer og har verdi utover øyeblikkets begeistring.

Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der din skatt er, der vil også hjertet ditt være. Matt. 6;19-21

Hva velger du?

Det er januar og da er det tid for vareopptelling, sjekke at vi har kontroll på det som kom inn og det som gikk ut i året som gikk. I fjor fikk jeg levert fra meg en ganske stor oppgave som jeg nå i disse dager gleder meg over at jeg ikke skal gjøre igjen. Jeg skal ikke lenger granske gamle e-poster for å se om det er regninger som ikke er betalt. Jeg skal ikke lenger bryte ut i svettetokter når Skatteetaten sender meldinger om uteblitte betalinger, for lite eller for mye innbetalt. Jeg skal ikke bla febrilsk gjennom lapper og notater der jeg har skrevet opp ting jeg absolutt ikke måtte glemme…

Det er en stor lettelse! Likevel tenker jeg at det er bra å ta en gjennomgang av årets hendelser slik at jeg kan sette to streker under året vi har lagt bak oss og begynne å se framover. Det er når året er godt og grundig gjennomtenkt, takket for og jeg har prist meg lykkelig for at ting ikke gikk så galt som jeg i mine dystrere stunder fryktet, at det nye året kan begynne. Det da jeg kaster meg over disse opplivende versene i Bibelen og ser fram til det som skal komme:

Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken. Jes. 43:18-19

Det er noe ved disse versene som gir håp om det som skal komme. Det er en påminning om ikke å fortape seg i det som var og nå er tilbakelagt. Det er derimot et signal om at ting er i utvikling og det er forandring underveis og denne kan være til det bedre. Eller? Hva håper du på?