Da gutta mine var små og vi skulle feire nyttår var det dårlig med fyrverkeri, raketter, batterier og annet gøy. Vi delte ut stjerneskudd og poenget med disse var å løpe rundt og lage så mange figurer og sirkeler som mulig før de brant ut og ble sørgelige små, krøllete, utbrente pinner. Det var gøy så lenge det varte, men etterpå var det boss som måtte plukkes opp og kastes – ikke gøy i det hele tatt.

I disse etternyttårstider har jeg tenkt på stjerneskudd. De lyser opp og er festlige en kort stund, men hva så? Jo, det kan være et minne, men det er vel ikke noe særlig mer? Det fører med seg utgifter i innkjøp og seinere boss som skal håndteres, og jeg lurer på om disse stjerneskuddene og andre kortvarige lysglimt er verdt innsatsen?

Det er fint og nødvendig med lysglimt, men hva om jeg la litt mer vekt på det lyset som varer?

I disse mørketider har jeg begynt å tenne et lys nå jeg skal lese i Bibelen. Jeg ser på lyset som brenner rolig, flammen som varer helt til jeg er ferdig og blåser den ut. Jeg kjenner at dette lyset hjelper meg til å konsentrere meg om det som skjer her og nå. Det er en påminnelse om å legge vekt på det som varer og har verdi utover øyeblikkets begeistring.

Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der din skatt er, der vil også hjertet ditt være. Matt. 6;19-21

Hva velger du?