Har du sett på små barn når de skal lære seg å gå? De vingler framover, tar noen få steg og faller på en ofte velpolstret bleierumpe. Vi jubler og heier og motiverer dem til å prøve igjen og igjen. Det gjør vi også når de blir større og skal lære seg å sykle, når de skal lære seg å svømme, når de blir store nok til å øve seg på å ta lappen. Vi heier, motiverer, lover belønninger og er stolte av de unge menneskene som prøver å lære seg noe nytt. Husholdningen her har levd seg gjennom slagverk-øvelser og vektløftings-sesjoner som har fått gulvet til å dirre. Vi aksepterer at dette må til, men vi håper at det går over – og det gjør jo det.

Her en dag begynte jeg å tenkte på dette med heiing og jubel når de unge prøver på noe nytt, men hva med gamlingene? Hvor mye jubel mottar egentlig de eldre når de skal lære seg noe nytt? Når balansen blir så dårlig at det som man en gang utførte som elegante hopp fra trapper, heller setter dem som ser på i alarmberedskap, enn at de jubler over at du faktisk tørr! Eller om du skulle være så dristig at du begynner å jogge i dagslys? Hvor er heia ropene da? Eller er det kanskje min egen selvkritiske stemme som stanser meg fra å jogge, hoppe ned de siste trappetrinnene eller endelig åpne notene og lærer meg å spille på dette pianoet som står der og samler støv?

Trenger jeg en heiagjeng for å komme igang? Trenger jeg å kjenne på støtten i at noen sier: kom igjen, dette klarer du? Trenger jeg å la meg selv ha en «ustø gange» til jeg mestrer bedre det nye jeg prøver å lære meg? Eller – trenger jeg kanskje mest av alt dette ordet fra Bibelen:

Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. 2. Kor.12:9

Hva tror du?