En dag tenkte jeg på klær, størrelser og om det nå var blitt slik at jeg måtte tilpasse meg klærne og ikke omvendt. Av en eller annen merkelig grunn forandrer kroppen seg gjennom årene, noen blir gravide, andre får alderstillegg både her og der og andre igjen er utsatt for inngrep som forandrer kroppen fra slik som den en gang var.
Vi som lever i relativ rikdom og har rik tilgang på klær i alle slags fasonger bør jo ha mye å velge i, men når midjen har forsvunnet og buksene jeg gjerne ville ha ikke finnes i min størrelse, hva gjør jeg da? Slanker meg inn i rett størrelse eller trøster meg med one size?
Problemet med one size er at slike klær egentlig ikke passer til noen. Det blir ofte slik at man «svømmer» rundt i outfiten eller plagget blir som et pølseskinn. Reslutat: det passer ikke.

Hva har dette med Guds Ord å gjøre?

Jo, jeg tenkte slik at samfunnet og denne gangen klesindustrien tvinger oss inn i et mønster, slik skal du være, dette passer til deg – og om det ikke gjør det, ja, da må du tilpasse deg.

Men Gud som skapte oss mangfoldige med et rikt utvalg av egenskaper, utseende og talenter, han dyrker mangfoldet. Han lar oss, hver på vår måte finne veien til Ham og finne fred og frelse i hans nærhet. Jeg er så begeistret for kapittelet om legemet som vi kan lese i Bibelen:

Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller fire, og alle fikk vi én Ånd å drikke. For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Hvirs hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det da av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det bare var en kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. 1. Kor. 12:12-20

Det viser virkelig til det nødvendige mangfoldet vi trenger for å sette farge og form på det samfunnet vi er en del av.

Så vær den Gud har skapt deg til å være i full frihet og til glede for andre!

For et par uker siden fikk jeg tilsnakk, det var ikke akkurat kjeft, men mer av typen: Hvorfor har du ikke fortalt dette? Jeg ble skikkelig flau og måtte be om tilgivelse i øst og vest. Det fikk meg også til å kaste meg over telefonen og forsikrre meg om at de som trengte informasjon fikk det. Jeg har nok tenkt at siden jeg har snakket så mye om dette både hist og her, så har nok informasjonen nådd fram, eller så har jeg ikke tenkt i det hele tatt – kanskje det er det mest sansynlige?

Denne tilsnakken fikk meg i hvert fall til å handle – og det kan man si er et gode. Det er vel og bra å bli både snakket til og med, men det gjelder vel også å snakke til seg selv? Jeg har hørt at den taleren du hører mest på er deg selv, og da er det vel også på sin plass at jeg gir meg selv tilsnakk av og til? Jeg har tenkt på at jeg kan snakke meg opp og ned. Jeg er særlig flink til det siste – å snakke meg ned. Det skal ikke mange feilskjær til før jeg er på god vei ned, men jeg øver meg på å la være, men det er som å tygge tyggis -fristende.

De siste dagene har jeg tenkt på er vers i Bibelen der David gir seg selv en skikkelig tilsnakk:

Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. Salme 103:1-2

David oppmuntrer seg selv til å velsigne, tenke på alt det gode han har i livet sitt, og videre i salmen regner han opp alle godene. Jeg trenger også en oppstrammer av og til. Noe som gjør at jeg setter fokus på alt jeg kan være takknemlig for. Det sies også at takknemlighet er bra for helsa både den fysiske og mentale, og da bør vi kanskje øve oss i det?