Har du tenkt på at når du har noe, så må du regne med reparasjoner? Det er nesten helt garantert at med en gang du skaffer deg noe,så vet du at du før eller seinere må sette i gang med en reparasjon. Det gjelder både ting, klær, hus og ikke minst relasjoner til folk. Det kan være vanskelig å begynne på en reparasjon. Noen ganger fordi du ikke vet hvordan greia skal fikses eller – og det skjer ofte – at det er noen øvelser man må gjør før reparasjonen kan settes i gang og det er anstrengende. Jeg må erkjenne at jeg er lat når det gjelder å gjøre ting som krever noe av meg. Jo lenger tid det går før jeg gjør noe med det, jo tyngre blir det å komme i gang. «Forherdelsesobjekt» kaller husbonden det når ting jeg har lovet å reparere blir liggende. Dette gjelder ting, men når det gjelder relasjoner til mennesker … enda verre! Jeg liker ikke å ha uoppgjorte eller uavklarte relasjoner til folk, men gjør jeg noe med det med en gang? Niks. Jeg lar det heller gnage en stund før jeg innser at her er det ikke annet å gjøre enn å krype til korset og be om tilgivelse, godt vær eller det som trengs for å opprette gode forhold igjen. Jeg vet sååå godt at det er bedre å ta tak i folk og ting med en gang, men …

Noen ganger er det jeg som trenger en reparasjon fra legemlig sykdom eller fra tankekjør som trykker ned. Da er det godt å gå til Guds Ord, Bibelen og finne ord til trøst og oppmuntring.

Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet. Salme 103:3-4

Reparasjoner som blir liggende er som en sykdom. Det handler om å ta tak i livet sitt og la Gud og mennesker hjelpe til med å sette i stand det som er ødelagt. Gud stiller opp og det gjør fakstisk folk også om du spør dem…

Vi er i sesongen for stormer. Det ene lavtrykket etter det andre feier over oss og vi som bor i varme, tette og tørre hus stikker knapt nesen utenfor døren. Vi tjorer fast løse deler og kikker hver morgen ut for å se om noe har flyttet på seg, om alle trær står og ting ser ut som de gjorde dagen før. Vi som må ut en tur for ikke å bli helt brakkesjuke, kler på oss og sørger for at luer og hetter sitter ordentlig på. Vi kan gjøre en god del for å sikre oss mot de naturlige stormene, og de går over etter hvert.

Når det gjelder livets stormer derimot, hva gjør vi da? Det er noen stormer vi ikke kan sikre oss mot. De er hendelser som snur livet opp ned fra det ene øyeblikket til det andre. Hva gjør vi da? Det finnes mange råd om hva en kan og bør gjøre i slike situasjoner, men er det nok? Takk og lov for alle dem som arbeider i hjelpetjenestene både av fysisk og psykisk art, men hva med det åndelige? Av og til er ikke hjelp til det fysiske eller det psykiske nok. Noen ganger (kanskje veldig ofte) trenger vi den åndelige, den guddommelige hjelpen. Noen ganger trenger vi det kristne fellesskapet og noen ganger trenger vi bare et ord og et nærvær som løfter oss opp og vekk fra stormen, gir oss en pause. Da er kanskje denne invitasjonen akkurat det vi trenger…

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. Matt 11;28-29

Vi har ikke kommet så langt inn i det nye året ennå og nesten daglig ser jeg i mailboksen at flere mennesker jeg følger på sosiale medier legger ut lange lister over hva som fungerte og ikke fungerte i løpet av året som gikk. Det er et slags årlig «livsregnskap» – hvordan gjorde jeg det egentlig i året som gikk med hensyn til aktivitet, helse, prosjekter osv.

Regnskapsføreren sender ut meldinger om fakturaer som mangler, ufullstendige kvitteringer, og andre økonomiske hendelser som jeg må ta tak i. Det er heftige tider der regnskap skal gjøres opp og stadfestes før jeg kan begynne på et helt nytt år uten altfor mange heftelser. Jeg går tilbake i regnskapet, sjekker, klør meg i hodet og irriterer meg over at jeg må gjøre dette.

Likevel, det er noe rensende og oppfriskende ved å få alt i orden, ja, får regnskapet til å gå opp. Javisst er det kjedelig, til og med frustrerende, men når det er gjort og ting er kommet på rett plass, ja, så kjennes det ganske bra ut.

I vårt daglige liv må vi leve med poster ut og poster inn, både når det gjelder regnskap og det vi omgir oss med. Ett år prøvde jeg meg på en avtale om at for hver ny ting jeg kjøpte skulle en annen ting ut av huset. Nytt klesplagg inn, gammelt klesplagg ut. Det gikk dårlig, det finnes ikke en annen måte å si det på.

I Bibelen får vi et annet og synes jeg et bedre perspektiv på hva som er viktig:

Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og rust ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.

Matt.6:19-21

Regnskap er godt å ha for å vite hva vi har, hva som er viktig, verdt å beholde, verdt å jobbe videre med og hva som med fordel kan kasseres eller gis videre til andre. Det gjelder å finne skatten, den det er verdt å holde på. Vet du ikke hva skatten din er ennå? Let og du skal finne!

En dag rundt nyttårsaften kom jeg over en tegning der to sitter og snakker sammen, den ene sier til den andre: Jeg lurer på hva 2025 kommer til å bringe? Den andre svarer: 365 muligheter.

For et fint svar! Tenk på det, nye muligheter hver dag! Kanskje det virker litt overveldende eller litt manisk? For meg handler muligheter om forventning til at noe skal skje, helst noe fint, men det finnes det ingen garanti for eller løfte om, men det er lov å håpe. Nyttår er tiden for å tenke tilbake, evaluere, revudere og kanskje starte på noe helt nytt. Skal jeg gjøre det samme som jeg gjorde i fjor eller året før der? Skal jeg kaste en terning og se hvor den lander eller skal jeg ta litt ekstra tid og be Gud lede meg til en rett og god plan for året? Det er her mulghetene og forventningene kan få sin plass.

Slik som i dette forventningsfulle verset i Bibelen:

Se, Jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei ørkenen, elver i ødemarken. Jes.43;19

Det er ikke alt nytt man ser med en gang. Ofte tar det tid før nye vaner, nye tanker og handlinger får sin form eller blir tydelige, men da gjelder det å holde fast ved beslutningene man har tatt og holde utkikk etter forandringene, for de vil komme – etterhvert…

Det skjedde i de dager… dette er innledningen til juleevangeliet i Lukas kapittel 2, en tekst som er kjent og lest gjennom århundrer. Disse versene, som beskriver Jesu fødsel og alt som ledet opp til denne merkedagen, er et felleseie i vår vestlige verden, for alle som er kristne eller som kjenner til den kristne arven. Denne fortellingen er det sentrale i vår julefeiering, eller er den det? Butikkene bugner, ikke akkurat av kristne symboler og ting som leder tanken inn på hva som egentlig er grunnlaget for feiringen, men heller på egen nytelse og hva som passer for oss og våre nærmeste. Det er så lett å bli grepet av travelheten juleforberedelsene bringer med seg og ikke ta seg tid til å sette seg ned og tenke på denne gaven vi fikk for så mange år siden.

Jeg må innrømme at jeg tenker lite på juleevangeliet når det skal bakes, når måltider skal planlegges, når gavene skal kjøpes og pakkes. Jeg innrømmer også at jeg finner andre radiokanaler når det blir for mye julemusikk, det blir på en måte overdose og jeg slutter å høre etter ordene som synges, selv om jeg i begynnelsen av desember synes alt dette er superkoselig. Når jeg merker at jeg blir julelei, prøver jeg å ta et skritt tilbake og tenke at nå skal jeg lese denne teksten som for første gang. Det er ikke en lett god øvelse, men noen ganger lykkes det. Dessuten har jeg funnet meg et «julevers» som jeg går og tenker på:

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Jes.9;6

Dette verset er et kjernevers, et vers som forteller om Jesus og det han skulle bety og betyr idag. Jeg prøver å tenke på hva dette betyr for meg her og nå. Underfull rådgiver – en mulighet til å spørre om råd og hjelp. Veldig Gud – skaperen av alle ting. Evig Far – en far trenger vi alle. Fredsfyrste – fred, hvem lengter vel ikke etter fred? Fred i verden, fred med vår næremeste, fred i vårt indre. – og slik går jeg rundt og lar tankene fly. Hva med deg? Hva tenker du?

Nå tar denne bloggen en pause til vi runder et nytt år. Takk til deg som har lest! Ha en velsignet god jul og et godt nytt år!

Har du lagt merke til at når du er stresset så blir det ganske trangt over alt? Pusten blir trang, musklene knyter seg sammen og lunta blir farlig kort. Nei, dette gjelder nok ikke deg, men jeg blir sånn. Tåka legger seg over sinn og skinn og jeg er langt i fra en hyggelig og vennlig person. De jeg treffer er heldigvis bare i kontakt med meg en kort stund, men tenk på meg da, som må vandre i denne hissige, litt sure stanken hele dagen? Hva gjør jeg med dette, når jeg endelig oppdager at jeg har alle disse ekle symptomene på stressa dame? Jeg tar en dukkert i Ordet, jeg setter meg ned og leser litt i Bibelen, da får jeg ofte noen veldig gode råd, slik som dette:

La alle mennekser få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Fil.4:5

Før dette verset står det om å glede seg i Herren! Og etter verset står det om å ikke være bekymret, men å kaste alt på Gud. Denne gangen var det verset om å være vennlig som stanset meg og som fikk meg til å tenke på hvor utrolig lite det koster å være vennlig! Det handler om å løfte blikket fra sin egen trange vei og se litt utover seg selv. Det handler om å se seg omkring, lete etter gleden ved å tenke på hva som kan glede andre og bruke et par minutter på å skrive den meldingen som du ble minnet på. Klart at mange har det travelt og mye de ønsker å gjøre. Det er nærmest en tadisjon å gå/galoppere pesende gjennom desember, men det går kanskje an å vurdere om alt er nødvendig?

Husker du historien om Marta og Maria? De var venner av Jesus. De ble glade når han kom på besøk og de, ihvertfall Marta kjeftet på han når han kom for sent den gangen broren Lasarus døde. En skikkelig godt vennskap tenker jeg, de var trygge på hverandre. I det siste har jeg tenkt på Marta, hun som suste omkring og fikk hus og hjem til å fungere. Uten Marta hvordan hadde det sett ut da? Tenk etter: Har du jobbet et sted der renholderne har streiket? Det tar forferdelig kort tid før kontoret eller arbeidsplassen ser lurvete og ekkel ut. Vi er avhengig av våre Martaer som gjør en god jobb og gjør livet behagelig for veldig mange. Likevel er det Marta som blir «hengt ut» som den litt sure, fornærma dama som blir stående alene med gryter og bøtter. Tenk hva hadde du gjort om tretten personer hadde kommet veltende inn i ditt hus? Det hadde blitt lite å få i kroppen og koppen om det ikke hadde vært for Marta… jeg bare nevner det.

Til tross for Marta sin uunværlige tjeneste er det likevel Maria sitt valg som blir framhevet som det gode valget, hvorfor er det slik? Det er noe med det å ikke la det praktiske ta overhånd, ikke bli helt Marta i hodet, som bare ser gryter og bøtter, men at vi klarer å løfte blikket og se at det går an å sette seg ned, lytte til Jesu ord og la gryter og bøtter få stå i ro en stund. Skal vi prøve i denne adventstiden? Øve oss…?

Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at søsteren min har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg! Men Herren svarte og sa til henne: marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne. Lukas 10;40-42.

Har du vært utsatt for svindel? Kanskje du har vært utsatt for et svindelforsøk? For noen dager siden ble jeg utsatt for et svindelforsøk og jeg var så utrolig nær på å gå i fella at jeg blir helt skjelven når jeg tenker på det nå. Jeg har tenkt at folk umulig kan ha undersøkt nok i de tilfellene de faktisk har blitt svindlet, men siden jeg nå fikk erfare dette selv, skal jeg prøve å ikke være så kjepphøy.

Eposten kom fra et firma jeg kjøper tjenester fra og forespørselen var egentlig helt grei. En av feilene jeg gjorde var å ikke sjekke at utbetalingen faktisk var gjort, sjekke at epostadressen var gjennomgående og at jeg burde tatt kontakt med den tilsynelatende avsenderen istedet for å begynne og fylle ut et skjema. Jeg må si at jeg overhørte den lille stemmen som sa at dette var rart… jeg var så inne i boblen at jeg ikke lot meg merke med noe før den lille stemmen nesten vokste til et brøl og minte meg på at her er det noe alvorlig galt. Så til slutt stoppet jeg, tok kontakt med firmaet, tok kontakt med banken, stengte ned alt og prøvde å puste rolig.

Firmaet var hjelpsomt, banken sperret kortet og jeg prøver å tilgi meg selv for at kunne være så utrolig lettlurt… (jeg jobber fortsatt med det)

Hva har så dette med Gud, Bibelen og troen å gjøre? Jeg ba selvsagt om en god utgang på denne saken, og jeg tenkte på hvor anderledes livet med Gud er enn de som prøver å svindle meg eller deg. Guds ord oppfordrer oss til å sjekke, er det slik som det er sagt til oss? Stille spørsmål, granske teksten, ikke gi seg før du finner svar – slik som det står her:

Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte. Apgj.17;11

Guds ord er nyttig til alt, prøv du og!

Før vi reiste hjem fra ferie gikk vi en tur i en park like ved der vi bor. På veien dit så vi en gruppe menn i tørrdrakter som tydeligvis var ferdig med en øvelse. De hadde med seg en båre, dykkerutstyr og flotører og de så ut som om de hadde holdt på en stund for flere hvilte på steinene på stranden. Da vi kom næremere så vi at det stod en bil med teksten Bomber 112, det betyr Brann 112, altså brannmenn på øvelse. Det er flott, tenkte jeg, de øver på redning, de øver slik at de er klare til innsats!

Selv om det nå har gått noen dager så forlater ikke dette bildet meg. Det minner meg om nødvendigheten av å øve, ikke bare slik at en kan det sånn nogenlunde, men slik at det sitter i musklaturen. Øve slik at kroppen vet hva den skal gjøre og tankene går i rett modus med en gang. Når jobben er å redde hus og hjem, menneskelig katastrofer, ja da må en være drillet til å gjøre de riktige tingene i første forsøk.

Jeg tenker at dette handler også om troen og livet med Gud. Jeg trenger å vite hva jeg skal gjøre i ulike situasjoner og her er oppskriften:

Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold. ! 1. Tess.5;16-18

Hvor lett er dette? Fins ikke lett! Her må det øves, stadig vekk og mange ganger slik at når dagen er der så vet musklene, tankene og ånden hva som gjleder.

Søndag var det Allehelgenssøndag og i kirken vi går i var det forbønn for de som er rammet av flomkatastrofen i vår region. Vi har fulgt med hvordan flomvannet har tatt liv og eiendom og vi har nesten ikke trodd våre egne øyne over ødelegelsene. Hvordan skal dette kunne gjenoppbygges, hvordan skal menneskene som bor i disse byene tørre å bo i dem? Hvordan vil livet bli etter denne veldige hendelsen? Vil de noen gang føle seg trygge?

I denne hendelsen sies det at myndighetene ikke tok hensyn til varslene som kom. Værmeldingen meldte i flere dager på forhånd at det ville komme store mengder med regn, men det regner ofte voldsomt her – så hvorfor skulle dette varselet være mer alvorlig enn andre? Hvorfor skulle de forberede seg mer enn de vanligvis gjør?

Hva med oss som bor trygt, men som også kan møte på større eller mindre katastrofer eller vanskeligheter, hva gjør vi? Det kan storme i oss og rundt oss. Verden er et urolig sted, klimaet er i forandring og det er grunn til å forberede seg på hendelser som kan komme. Mest av alt tenker jeg det er nødvendig å ha et fyrlys i livet sitt, et lys som kan skinne gjennom alt vi møter og som kan holde motet oppe når det røyner på. Mens vi satt i kirken på søndag tenkte jeg på dette verset:

For jeg vet hvilke tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Jer. 29;11

Det er Jesus som er fyrlyset. Det er han og ordet hans som kan hjelpe oss, tankene og handlingene våre til å holde blikket og håpet fast på ham.