Husbonden og jeg gikk en tur i heiene ikke langt fra der vi bor. Det er en rute vi pleier å gå når vi er på disse kanter. Vi går ikke så fort for her er det planter og små dyr som skal granskes og fotograferes, så turen tar sin tid. Det er et velkjent landskap og man skulle egentlig tro at her var det ikke mye nytt å hente verken av utsyn eller av refleksjoner over det vi ser. Men denne gangen tok jeg et bilde av en av de mindre byene vi kan se oppe i fjellene og jeg begynte å tenke på disse versene som står i Bibelen:

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell kan ikke skjules. Heller ikke tenner noen et lys og setter det under et kar, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. Slik skal dere la lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres far i himmelen. Matt.5;14-16

Disse versene fikk meg til å tenke på hvordan jeg bruker anledningene jeg har til å gjøre noe godt, og bruker evnene jeg har fått til beste for andre. Jeg har hørt særlig kunstnere si: det er en plikt å utvikle gaven jeg har fått. Men, gjelder ikke det for oss som ikke har noen spesiell gave også? Vi som er sånn passe flinke til det ene eller det andre? Jeg tror livet blir morsommere når jeg gjør noe Gud har gitt meg gave til å gjøre. Jeg kjenner flere som har en gave til å vise omsorg, til å bake, til å strikke, til å være en god samtalepartner, til å lytte. Nødvendige gode gaver som kommer andre til nytte. Tenk på alle de nydelige lysene vi kommer til å se om hver enkelt av oss setter lyset vårt i en stake og ikke under et kar….

Husbonden og jeg gikk tur i går, da så vi en palme som var knekt! Det var et merkelig syn for hvem har ikke sett palmer i storm – om ikke annet enn på TV? De er så seige at selv om bladene blir revet av og stammen svaier hit og dit så blir den ikke knekt. Men her altså i en ganske så fredelig park stod det en knekt palme. Likevel var den ikke helt død, for fra roten kom det opp friske, kraftfulle blader. De vokste opp rund stammen og så veldig livskraftige ut. Til tross for ødeleggelsen var det ny vekst på gang og med det nye muligheter for et nytt, flott tre.

Jeg tenkte på at slik er det i livet også. Vi rives og slites i voldsomme hendelser, vi kan nesten være knust av omstendighetene, men er grunnlaget friskt, har vi et stødig sted å stå og hente styrke fra, ja så kan det komme nytt liv og nytt håp i det som ser ut som en ruin.

Liksom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham, rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen slik dere har lært, rike på takk. Kol.2;6-7

Guds ord gir håp, Guds ord gir løfter, vi kan erfare dem om vi gir ham tillit, tørr vi det?

De siste dagene har jeg tenkt på osmose, denne vandringen av stoff gjennom membraner, utligning av væsketrykk, rett og slett en fredelig og stillferdig utveksling. Dette høres helt fabelaktig ut i mine ører…

Tenk om det kunne være slik mellom mennesker også, i hvertfall noen. Da kunne vi bare stå der og la tankene gli fra den ene hjernen til den andre. Da ville muligheten for misforståelse nærmest være utradert, eller?

En dame jeg snakket med sa: Jeg tror at han (mannen hennes) tror at jeg kan se inn i hodet hans og se hva han tenker og hva som trengs å gjøres akkurat her og nå! Et litt oppgitt blikk fulgte – og jeg begynte å tenke på osmose, hvor enkelt ville ikke det være med kommunikajsonen da?

Men det er jo ikke slik – bittelitt dessverre og et veldig heldigvis! – for vi trenger å snakke sammen og vi trenger en tydelig tale og selv om vi noen ganger blir fylt av frykt for å tale, så er det helt nødvendig. Vi bruker talen til å si gode og viktige ting til hverandre. Vi bruker talen til å fortelle hva vi mener, hva som er våre verdier, hva som er viktig for oss. Jeg tviler på om osmosen hadde fått til akkurat det?

På samme måte ønsker Gud at vi skal snakke til ham. Han kjenner våre tanker, men han vil også at vi taler det ut. Vi kan si det høyt og tydelig eller ganske så stille, men det må sies, så snakk med Gud, han lytter.

Gjør slik det står dette flotte verset i Bibelen:

For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. Rom. 10;9

«Er det bare en måte å gjøre dette på?» tenkte jeg da jeg kom til slutten på strikkeoppskriften. Jeg grublet en stund på det og kom til at: nei, skal dette bli pent så blir det bare å følge oppskriften til punkt og prikke. Så det gjorde jeg, men det var noen intense trådkamper underveis og selvsagt måtte jeg rekke opp, starte på nytt før jeg kom på rett kjøl og kunne nærme meg avslutningen. Oppskriften hadde rett, men det ble en del knurring underveis for oppskriften sa at jeg skulle felle av også plukke opp masker igjen. Var det virkelig nødvendig? Kunne jeg ikke bare kjøre på? Nix! Jeg må innrømme at det ser bra ut. Mens jeg funderte over dette kom jeg på en episode da noen i familien hadde en hund. De var på besøk hos oss og hunden hadde ennå ikke lært at tissing skal gjøres ute. Vi skulle spise middag og endelig hadde alle satt seg til bordet da hunden tisset i sikk sakk over gulvet. Det ble oppstandelse. Alle spratt fra bordet, en fikk tak i hunden og geleidet den ut, mens min iherdige svigerdatter fant fram bøtte, klut og vaskemiddel og vasket hele gulvet! Jeg tenkte at det kunne da være nok å bare tørke opp, men hun visste bedre…

Hva har dette med troen og livet med Gud å gjøre? Jo, det står i Bibelen at det er bare gjennom Jesus at vi kan bli frelst. Det er faktisk ikke andre måter. Det hjelper ikke hvor mange gode gjerninger vi gjør, hvor mye vi nekter oss av det ene eller det andre, hvor mye vi leser i Bibelen, uten erkjennelsen av at det er Jesus som er veien til Gud. Så enkelt, så vanskelig…

Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheen og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Joh. 14;6

Det strikkes! Ja, jeg strikker hele året fordi det gir meg glede og det gleder dem jeg strikker til. Det kan være utfordrende å kaste seg over et nytt mønster eller å finne ut av hvordan man strikker fletter og knuter, men med litt tålmodighet og finlesing av oppskriften eller til og med en you-tube video, så er det mye som løser seg. Akkurat nå strikker jeg en genser med mønster i flere farger. Mønsteret går over hele genseren og heldigvis så gjentar mønsteret seg og det er et gode. Likevel har jeg en utfordring, for noen steder er det lange sprang mellomhver gang jeg skal bruke en farge og da blir det lange løkker på baksiden. Enhver som har en mønstrete, håndstrikket genser vet at da gjelder det å ikke hekte en finger inn i disse løkkene for da blir det krøll på framsiden. Altså, jeg må gjøre noe med løkkene slik at de holder seg tett inntil strikketøyet og ikke er så løse at de frister til «hekting» og det som verre er.

Jeg tenkte på at dette ligner på vårt forhold til Gud. Vi må finne måter å holde oss tett til ham slik at vi ikke blir «hektet» vekk fra det han har for oss. Når jeg strikker snurrer jeg trådene i hverandre slik at løkken blir kort og ikke frister til hekting. Slik kan vårt forhold til Gud være også. Jeg holder kontakten, helst daglig, og om tiden jeg bruker er kort eller lang handler om hvor i livet jeg er akkurat nå, men vi snakkes og jeg leser i Guds Ord slik at jeg daglig får et lite drypp av Hans Ord.

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Vask hendene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn! Jakob 4;8

På samme måte som jeg må passe på at løkkene ikke blir for lange, trenger jeg også å ha korte intervaller mellom hver gang jeg oppsøker Gud og hans ord. Det er rett og slett nødvendig å ha et daglig – hei…

Mens jeg fortsatt deltok i arbeidslivet hadde vi av og til noen hendelser som vi omtalte som «oppgaver for trøste- og bære- avdelingen» Det kunne være alt fra plaster, (det er utrolig lett å skjære seg på papir), til vann, snytepapir, redde en frosk, ringe foresatte eller de mer alvorlige hendelsene som krevde kaffe og en god prat. Sett i ettertid virker ikke disse hendelsene som noe alvorlig, noe som en gang burde sette noen spor, men på sitt vis var de alvorlige nok – og særlig for den dette gjaldt. For den ansatte som ble kastet ut i trøste- og bære- oppdrag, kunne hendelsene være av en slik karakter at det krevde litt intern trøste og bære også…

Jeg kom på dette da jeg leste en andakt for noen dager siden, da stod det noe om Jesaja som hver morgen lyttet til det Gud hadde å fortelle ham slik at kan kunne: «Sustain the weary» Altså å styrke eller støtte en person fysisk eller mentalt – og med tanke på at vi nå snakker om Jesaja og hans jobb, så gjelder vel dette også åndelig. Jeg tenker på hvor viktig det er – dette med trøst, mental og åndelig bæring. Vi er ganske skjøre vi mennesker. Vi liker egentlig å ha det sånn passe spennende og framfor alt: – å ha en slags oversikt over tilværelsen. Men når vi ikke kan ha det, hva gjør vi da? Jo, det er da vår nærmeste trøste- og bære- avdeling må rykke ut og hjelpe oss med å feste blikket på det som står fast, den som er klippen i livet vårt. Og om vi ikke har en slik klippe? Ja, da får vi gjøre som Jesajas gjør hver morgen:

Herren Gud har gitt meg disiplers tunge så jeg kan styrke den trette med et ord. Morgen etter morgen vekker han mitt øre så jeg kan høre på disiplers vis. Jes. 50;4

Og som en bitteliten påminning til oss som har en tå innenfor trøste- og bære- avdelingen, eller som er så heldige å ha en klippe i livet:

Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. Gal. 6;2

Du har sikkert hørt: hun eller han er en personlig kristen, eller dette er personlig for meg? Det er vel ingenting som er så tett på oss som det som er personlig? Det er nesten som huden vi har på kroppen. Det er på det personlige plan vi kan bli mest såret, mest berørt, mest glad og lykkelig, eller? Og de vi kaller våre personlige venner? Hvem kommer oss vel nærmere enn dem? Jeg har noen venner som jeg er så takknemlig for. De gir meg ikke opp, selv om jeg ikke alltid er på topp og de stiller opp når jeg trenger det. Selv om vi ikke snakkes så ofte så kan vi gjenoppta samtalen der vi slapp sist vi traff hverandre, det er en stor gave.

Slike er det også med Gud. Han vil være min personlige venn, din personlige venn om du lar ham bli det. Han har alle de beste egenskapene vi behøver hos en venn: trofast, sier i fra når jeg trenger det, tar alt opp i beste mening, men lar meg ikke slippe unna med en tullete og tøysete innstilling. Han vet at jeg kan bedre når jeg er lat, og oppmuntrer meg, men han gir meg ro og fred og hvile når det er nødvendig. Kjenner du denne sangen? Gammel, men fortsatt aktuell…

Hvilken venn vi har i Jesus! Alt han vet og alt formår.
Tyngste byrde han oss letter når i bønn til ham vi går.
Akk, men titt vår fred forstyrres, sorg og uro blir vår lønn,
alt fordi vi ikke bringer alle ting til ham i bønn.

Blir du fristet eller prøvet, synes livets kamp deg hård?
Aldri skal du miste motet når i bønn til Gud du går.
Selv om kjærest venn deg svikter, aldri svikter deg Guds Sønn.
Han kan hjelpe, han kan trøste, tal til ham om alt i bønn!

Er ditt hjerte fullt av uro? Tror du trengsler forestår?
Jesus er den beste tilflukt når til ham i bønn du går.
Bedre venn kan ingen finne enn Guds egen kjære Sønn.
Bær i gleden som i sorgen alle ting til ham i bønn!

Tekst av Joseph Scriven 1885/ Elevne Heede 1877 Melodi: Charles Cr. Converse 1868

Høster du frukt og/eller grønnsaker i din hage, på din veranda, i din vinduskarm? Vi som er så heldige å ha en hage kan høste inn både her og der, men det er ikke store avlingen. I år ble det tretten plommer på det nye plomme treet og faktisk nok til en runde syltetøy fra det gamle – som egentlig er sykt og klar for de evige plommemarker. Jordbærene har vi delt med snegl og skrukketroll, så det ble ikke mange på oss. Salaten har levd godt under plast og nitidig omsorg og – Halleluja : i år får vi tomater som blir modne. Potetene, denne hemmelighetsfulle planten har avslørt at det blir en bra fangst i år, men til min store overraskelse/forskrekkelse har skrukketrollene også lagt sin elsk på dem. Dette var ny læring, for i mitt enfold trodde jeg at skrukketroll var noen fredelige små skapninger, men der tok jeg feil, for de eter seg igjennom både det ene og det andre. Å ja, – jeg må ikke glemme at vi fikk to epler på epletreet!

Dette var kanskje ikke noe å skryte av? Det var heller ikke meningen – for denne frukten, denne høsten av jordens grøde varer jo bare en kort stund, i beste fall noen måneder. Men den frukten vi høster ved å lese i Bibelen, bruke tid til å prate med Jesus, be sammen med trosfeller, den varer gjennom hele livet. Selv om jeg fryder meg over det som vokser og gror og gleder meg over å kunne stikke hånden ned i minidrivhuset og hente opp en duftende tomat, så er det en forbigående glede. Mens gleden over å kunne ta fram Bibelen og lese i den, det skaper en frukt som varer, – prøv det du og!

Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Joh. 15;16

Bildene er tatt fra bondens eplehage, han har satset og fått rikelig…

Det har regnet nye nedbørsrekorder her vest. Det har ført til at mine fine krukker med spanske margeritter, pelargonium og lobelia ser begredelige ut. Blomstene visnet før de sprang ut og bladene har blitt gule av altfor mye vann og det som før struttet, henger bedrøvelig ned. Nå har vi fått noen tørre dager og siden vi har innarbeidet vanen med å holde hviledagen hellig, så var det først i går at jeg tok med meg saksen og gikk ut for å hilse på blomsterkrukkene mine. Det var bare å gå i gang, for da jeg gransket de nærmere var det mer å klippe vekk enn jeg først hadde tenkt. Men etter en god økt så de mye bedre ut og jeg kunne se at blomstringen på ingen måte var over, de nye knoppene var bare skjult av alt rusk og rask som dekket for dem.

Dette fikk meg til å tenke på det Jesus sier om Gud som vinbonden:

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Joh. 15;1-2

Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Joh.15;5

Mens jeg stod der og klippet tenkte jeg, at sånn er det med mange ting. Jeg har vaner og uvaner som jeg trenger å ta et oppgjør med – dessverre ikke en gang for alle, men med jevne mellomrom. Jeg trenger å rense ut, både konkret slik som ut av potter og krukker, men også tankemønster og dårlige vaner. Det er her Guds gode ord og hjelp kommer inn, vi trenger en opp- og utrensking slik at det som ligger klar til å blomstre får plass og rom. Det er bare september og ennå kan det vokse og gro rundt oss både på den ene og andre måten. Gjelder dette for deg og?

I dag leste jeg noen vers i Salme 103. Det er en salme som minner oss om hva Gud har gjort for oss og som vi trenger å bli minnet på. Ja, det trenger i hvert fall jeg! Jeg vet ikke hvordan det er med deg? Har du det sånn at det som vi har tilgang til hver dag ikke blir så spektakulært eller flott? Jeg har lett for å glemme eller sette ordentlig pris på det jeg har og det jeg omgir meg med. Jeg tenker ikke på helsen om det ikke akkurat i øyeblikket gjør vondt ett eller annet sted. Jeg tenker ikke på at jeg kan mangle mat, med mindre det er tomt i kjøleskapet (noe det sjeldent er). Jeg tenker derimot mye på at det mangler sol og oppholdsvær når det bøtter ned dag etter dag. Er jeg virkelig så nærsynt at disse tingene er det som dukker opp i tankene mine? Jepp, sånn er det – i det daglige… Men når jeg leser Salme 103 får jeg øynene opp for det som virkelig betyr noe…

Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet. Han metter ditt liv med det gode, du blir ung igjen som ørnen.

Salme 103;1-5

Det er akkurat det: Glem ikke alt det gode han gjør! Er det ikke derfor vi kan leve ganske bekymringsfrie liv? Vi kan lesse alle våre bekymringer, behov og tunge tanker over på ham for han kroner oss, deg og meg med barmhjertighet og kjærlighet. Det er han som er kilden, og som vi i hvert eneste pust kan vende oss til . Ganske bra tilbud, eller…?